Teksttanken

I 1995 ble det stiftet en temmelig smal studentklubb ved Høgskulen i Volda, nemlig «Illustrasjonsfotoklubben
ILLFO – klubben for dem som er interessert i å drikke noe jævlig mye øl, men som også er interessert i å dyrke sin interesse for illustrasjonsfotografiet».
Selve stiftelsesmøtet, hvor det ble produsert en omfangsrik protokoll, hadde to deltakere og fant sted en sen natt. Som mediestudent i Volda blir man fort opptatt av to ting: Fag og fest. Og ingenting er bedre enn når dette lar seg
kombinere – som i Illustrasjonsfotoklubben ILLFO. Litt sært, vil du kanskje si?
Jo da, men hvis du har lagt merke til medienes nærmest ukritiske bruk av illustrasjonsfotografier i nær sagt alle sammenhenger, skjønner du hva jeg mener.

Alle illustrasjonsfotografiers mor – i hvert fall i Norge – er nok bildet av tidligere finansminister Per Kleppe i Dagbladet en gang på 70-tallet, i forbindelse med statsbudsjettet. Her har Kleppe blitt utstyrt med en gedigen spekeskinke og en svær kniv, og tittelen er selvfølgelig ”Kleppe skjærer til beinet”. Senere ble
den samme Kleppe utstyrt med en gammeldags syltepresse, med tittelen ”Kleppe strammer til”. Legendarisk.

Avisene tyr gjerne til illustrasjonsfotografier når tida er knapp og man ikke har mulighet til å sende ut en egen fotograf for å dekke saken. Tempoet på desken er neppe blitt lavere med åra, og det er tydelig at det samme gjelder i dag, som for 17
år siden – selv om mange av godbitene nå finnes på nett i tillegg til papir. Her er noen gode eksempler:

Da Fagbladet Utdanning skulle illustrere ”lønnspålegg”, trykket de et bilde av et rundstykke med pengesedler mellom. Det er tydeligvis ikke lang vei fra barnslige assosiasjoner til faktisk å gå til anskaffelse av et rundstykke, dele det, putte sedler inni, for så å dra opp kameraet – og deretter stolt sette det på
trykk. Et annet eksempel i samme gate er fra Avisen Agder, som i tittelen skriver ”Krever lengre lønnsstiger”. Illustrasjonsbildet viser naturligvis kommuneansatte med – nettopp – en veldig lang stige. Det finnes også en del gjengangere, for eksempel ”oljepenger” illustrert med en neve mynter som dynkes
i olje, og ”hvitvasking av penger” ledsaget av et foto av pengesedler som er hengt opp med klesklyper på en snor.

Nye illustrasjonsfotografier produseres stadig. Nå mot slutten av året er det fristende å kåre det aller beste – eller verste – eksemplet på illfo i året som har gått. Her er det flere kandidater, men jeg tror seieren må gå til Dagbladet, som i en bredt anlagt artikkel om pensjon, med tittelen ”Grepene som gir deg maks pensjon”, illustrerer saken på følgende måte: Et ungt, lettkledd par på en solfylt strand. De løper, og han prøver å gripe henne. Dagbladet mener kanskje dette er et genialt grep for å skaffe seg maks pensjon? Kulturavisa Dagbladet illustrerer så mange saker ved hjelp av lettkledde damer at det snart kvalifiserer til egen undergenre.

Takket være ny teknologi har for øvrig ILLFO gjenoppstått i digital form. Du finner en rekke illfo-godbiter på denne adressen: illfo.tekstogtanke.net

Jeg har en grusom tilståelse å komme
med: Jeg beholder over 95 prosent av
det jeg tjener selv – til tross for at jeg
vet at femti tusen barn sulter i hjel i
verden – hver dag. Jeg er en grusom
kyniker, en egoist uten sidestykke.

Hvordan kan jeg la dette skje? Hvorfor gir jeg ikke bort mer? 200 kroner kan gi et barn i et fattig land vaksine for resten av livet. Omtrent det jeg bruker på et par øl i byen en kveld. Men det er såklart viktigere at jeg får banka nedpå det ølet jeg har lyst på enn at et eller annet barn i et land langt vekk skal få en eller annen vaksine. Eller…?

Nå gir jeg altså bort litt penger til gode formål, og det håper jeg også du gjør. Farmasiforbundet gir også bort penger hvert år, rundt 60 000 kroner. Hoveddelen av dette går til Leger uten grenser, som bruker pengene blant annet i sitt arbeid i Afrika. Dessuten bidrar forbundet med noen tusenlapper til Amnesty og med én krone pr medlem til tv-aksjonen hvert år. Det er alltid hyggelig å signere på ”fakturaen” fra Leger uten grenser, og vite at en brøkdel av våre penger går til å hjelpe noen som har det langt verre enn oss. Hadde det vært opp til meg, hadde denne brøkdelen vært større. Men er det felleskapets penger vi skal bruke til dette? Eller bør det være opp til hver enkelt å bidra med sitt?

Jeg tror vi bør gjøre begge deler. I statsbudsjettet for 2013 legges det opp til å bruke 1 prosent av Norges brutto nasjonalinntekt på bistand, helt konkret dreier det seg om ca 30 milliarder kroner. Jeg mener at både Farmasiforbundet og hvert enkelt medlem burde gjøre det samme – altså bruke minst én prosent av sin ”brutto nasjonalinntekt” på å hjelpe noen som er milevis fra oss både i avstand og i levestandard. Ta en kikk på lønnsslippen din, regn ut selv, og velg deg ett eller flere gode formål å gi din prosent til. Det nytter!

Det
er 11. september 2037. Jeg er blitt en eldre herremann, og helsa er ikke det
den en gang var. Jeg er avhengig av flere medisiner daglig, og har et nært
forhold til apoteket. Gode gammeldagse tabletter og piller er det imidlertid
lenge siden jeg har sett snurten av – med unntak av enkle, reseptfrie
legemidler. Nå er det medisin under huden som gjelder – alt jeg trenger av
medikamenter injiseres direkte i kroppen av en liten dings som er operert inn i
huden og styres av en mikrochip. Operasjonen var fort gjort, den fikset legen
min på fem minutter. Påfyll av virkestoffer fikk jeg på apoteket vegg i vegg. Veldig
fiffig.

Antall
apotek har faktisk holdt seg ganske konstant de siste 25 årene, men apotekene
ser annerledes ut enn den gangen jeg var yrkesaktiv og jobbet i
Farmasiforbundet. Apotek finnes i flere former i 2037 – fra store
supermarkedlignende apotekbutikker til små enheter i tilknytning til lokale
helsesentre. Mye bestilles også på nett, rundt halvparten av apotekenes
omsetning foregår nå via nettet.

På
mitt lokale helsesenterapotek møter jeg et lyst og rent lokale, det er ikke
lenger varer i hyllene, isteden er det skjermer overalt. Skjermene kan trykkes
på for å få informasjon eller for å bestille legemidler og andre produkter, som
så utleveres i kassa noen sekunder senere. Lagerroboten tar seg av plukking og
pakking, i kassa treffer jeg en farmasøyt eller apotektekniker som gir meg de
rådene jeg trenger. En stor del av apoteket er viet tjenester, som
legemiddelveiledning, injisering av legemidler under huden, samt forskjellige målinger.
Chipen jeg har under huden måler for øvrig også mine blodverdier, og sender en
melding til telefonen min, eller rettere sagt smart-brett-telefon-dingsen, og
til databasen på apoteket. Dermed ligger min dose klar når jeg kommer innom.

Mange
yrkesgrupper jobber på apoteket i 2037. Her er sykepleiere, fotpleiere,
apotekteknikere, hudpleiere, psykologer. Mange har fått sin utdanning via
e-læring, og mange har tatt utdanning i andre land. Dette er ikke noe problem, fordi
mye nå til dags foregår på engelsk, og alle ansatte har selvsagt internasjonal
autorisasjon for helsepersonell. Mange apotekansatte jobber også andre steder i
helsetjenesten, som er blitt langt mer effektiv og fleksibel siden begynnelsen
av århundret.

Farmasiforbundet
lever i beste velgående – effektivisering og mer fleksibilitet krever også at
fagforeningene blir enda sterkere. Forbundet organiserer nå de fleste
apotekansatte, uavhengig av yrke, under mottoet: ”Trygghet – og hjelp når du
trenger det”.

Realistisk?
Helt på jordet? Hva tror du? Jeg vil at du skal si din mening via en skjerm –
på e-post, på farmasiforbundet.no eller på vår Facebook-side. Og jeg håper du
har hatt glede av dette jubileumsmagasinet på papir. Tar du vare på dette
bladet og henter det fram i 2037 vil du bli forbløffet over hvor gammeldags og
kuriøst det framstår.

Sommeren er over, og agurkene er høstet. Ferietida er som kjent høysesong for disse lange, litt kjedelige og temmelig vasne (grønn)sakene, selv om det høstes agurker også resten av året nå til dags. Jeg har moret meg litt med å kikke på hvor mye svada vi er blitt presentert for i løpet av sommeren. Man trenger ikke være Einstein for å gjennomskue plantede saker fra bedrifter og organisasjoner når ferien nærmer seg. Vel er de fleste nyhetssaker resten av året også på en eller annen måte plantet, men agurkene i sommersesongen tar kaka. Hør bare her: Visste du at en av tre leser på toalettet? (e24.no). Eller enda mer interessant: ”En av to har flekker i undertøyet”? (Agderposten) Gravejournalistikk på høyt nivå? Neppe. Det viser seg selvfølgelig at det er toalettprodusenten Geberit som står bak, med en pressemelding om nordmenns toalettvaner. Her er det noen kreative sjeler som har lagt sine hoder i bløt sammen med analysebyrået YouGov, og fått dritbra uttelling i pressen.

Det er kjent blant pr-folk at hvis du vil ha noe på trykk, serverer du tall fra en undersøkelse, under dekke av at undersøkelsen er utført av et seriøst analysebyrå. Men alle vet også at man kan få de svarene man ønsker, bare man spør på den rette måten. De store analysebyråene holder seg for gode til å stille de aller mest ledende spørsmålene, men likevel funker det tydeligvis i mange tilfeller. Ofte skriver avisene til og med ”viser en ny undersøkelse” eller ”viser en fersk undersøkelse” uten å oppgi kilde. Det er ordet ”undersøkelse” som er alfa og omega her – ordet gir et inntrykk av at dette er nøytral, faktabasert informasjon. Hensikten med denne type undersøkelser er selvfølgelig ikke å opplyse folket, men å selge mer av et eller annet produkt. Agurker, for eksempel. Eller toaletter.

Et annet triks er å dele inn undersøkelsen geografisk. På den måten har man et utall distrikts- og lokalaviser å boltre seg i. Jeg husker en interessant undersøkelse fra et forsikringsselskap for et par år siden. Den gikk ut på å kartlegge antall kollisjoner med bil – og ikke ikke minst hvor de skjer. Deretter hadde de fiffig nok tatt for seg fylke for fylke og sendt ut pressemeldinger til avisene i området med en lokal vinkling. Resultatet ble ”En av fem nordlendinger bulker i p-hus” (Nordlys). ”En av tre sørlendinger bulker i p-hus” (Farsunds avis). ”Østlendinger bulker i p-hus” (Akershus Amtstidende), og mange andre. Kjempeuttelling med andre ord – aviser over hele landet gikk rett på limpinnen. Om selskapet fikk flere forsikringskunder av den grunn vites ikke. Star Tour har gjort noe lignende, noe som resulterte i overskrifter som denne: ”Nordlendinger nyter ferien” (Harstad tidende). No shit Sherlock!

Det samme reiseselskapet melder at man blir deprimert av regnvær, mens hotellbookingtjenesten hotels.com kan fortelle at en en undersøkelse viser at de fleste vil dele hotellrom med George Clooney. Tanken må antakelig være at hvis man nevner navnet på den hotteste kjendisen i samme setning som ”hotellrom”, går (kvinn)folk mann (kvinne) av huse og bestiller hotellovernattinger over en lav sko. Kjøttpusheren MatPrat har også skjønt at det lønner seg med lokale vinklinger: ”Kystfylkene topper grillstatistikken” (BergensAvisen pluss en rekke andre). Det viser seg nemlig at det er innbyggerne i Vest Agder, Telemark, Vestfold og Aust-Agder som griller mest om sommeren. Stopp pressen!

Her kommer imidlertid sommerens dummeste: ”Åtte av ti låner ut dørnøkler”. Låsselskapet TrioVing er på banen med en kjempeinteressant undersøkelse om hvor flinke folk er til å låse døra si. Og åtte av ti noenlunde kritiske avislesere rister på hodet i ferievarmen.

Ferie er ikke
hva det en gang var. I tidligere tider betydde ferie å sove lenge, sitte med en
bok og et lite glass i sola, og stort sett gjøre det man hadde lyst til. Når
man skulle på ferie, trengte man kun å konsentrere seg om de obligatoriske p-ene:
Pass, penger og pilletter. Og pils.

Ikke nå
lenger. Jeg er nemlig trebarnsfar, og ferie er ikke lenger ferie. Ikke sånn
ferie. Nå er det barnas premisser som legges til grunn, og det er slutt på
lange, late dager med bøker og utepils. Nesten, i hvert fall.

I sommer er det
Legoland som gjelder. Jepp, den obligatoriske Legoland-turen som alle
barnefamilier gjennomfører før eller siden. Fem dager i en feriemaskin i
Billund sammen med tusenvis av andre barnefamilier. I forkant – og etterkant –
av dette, venter en ti timers biltur hver vei, spekket med ”pappa, jeg må
tisse”, ”kan vi få is”, og ”er vi framme snart?”.

En ting har
jeg lært etter at podene kom til verden – småbarnforeldre blir ekstremt gode på
logistikk. Kjøring, vasking av klær, reparasjon av leker, smøring av matpakker
– og plastring av skrubbsår. For er det en ting som sommeren helt sikkert fører
med seg, er det skrubbsår. Solforbrenning. Myggestikk. Og vepsestikk. Og en
rekke andre små og store lidelser som krever at man har hjemmeapoteket i orden.
En annen ting som er helt sikkert, er at disse små uhellene utelukkende skjer
på de minst beleilige tidspunkter. Som rett før hele familien skal sette seg i
bilen for å reise på ferie. Eller på vei inn i selveste Legoland.

Derfor bytter
jeg denne sommeren ut pass, penger og pils med myggmiddel, høyfaktor-solkrem,
lavfaktor-solkrem, plaster (selvsagt tilpasset ulike behov: gnagsårplaster,
plaster tilpasset knær og albuer, fingertupp-plaster og med ymse mønstre),
diverse febernedsettede remedier i fast og flytende form, aloe vera i ulike
varianter, gasbind, Pyrisept, sterile kompresser, medisinsk kull og
kløestillende salve.

Alt selvsagt
kjøpt på apotek. Og det rareste av alt: Jeg storgleder meg til ferien.

God sommer!

Forleden kveld satt jeg sammen med svogeren min, vi hadde tatt et par øl og skulle ha en liten ”man-to-mantalk”. Og hva er vel mer naturlig da enn å snakke om apotek? ”Det var mye bedre før, da apotekene var litt kjedelige, og du stort sett bare kunne kjøpe medisiner der. Nå er det i ferd med å skli helt ut, det virker ikke så seriøst lenger”, mente han. Nå er han riktignok ikke noen ungsau lenger han heller, selv om han er yngre enn meg, så han tilhører vel ikke den yngre garde som knasker tabletter så fort de er litt tunge i hodet eller har vondt i en lillefinger. Og som fyller opp apotekposene sine med beauty-produkter i tide og utide. Det er mulig 20-åringene ikke er enige i svogerens utsagn, men er han inne på noe?

Apotekene i Norge nyter fortsatt godt av høy tillit i befolkningen. Søttisju prosent
mener det er trygt og godt å besøke apoteket, og det skal vi være glade for. Dette
tallet har holdt seg stabilt høyt de siste ti årene, etter en liten knekk rundt rabalderet om ny apoteklov og liberalisering av bransjen. Jeg mistenker at denne tilliten er basert på at folk flest tror de utelukkende møter kvalifisert personell bak skranken. Men det er det imidlertid ikke sikkert de gjør.

Hva skjer med tilliten til apotekene når vi avslører at du faktisk kan risikere å møte ufaglært og ukvalifisert personell i utgangskassa? Som er hentet inn ”fra gata” som lørdagshjelp eller ferievikar? Som synes det er moro å selge hudkremer, men som ikke har utdannelse og ikke kompetanse til å svare på intrikate spørsmål om virkestoffer, interaksjoner og kontraindikasjoner? Og som ikke nødvendigvis tar seg bryet med å tilkalle en farmasøyt eller tekniker, men heller gir råd etter eget forgodtbefinnende? Da er jeg redd for at pipa får en litt annen lyd når folk blir spurt om hva de mener om tryggheten på apoteket.

Ville du kjøpt smertestillende til barna dine for første gang av en tilfeldig attenåring uten kompetanse?

Svigermor har slått meg igjen. Hun fikk seg iPhone før meg, og nå har hun fordundre meg blitt hektet på Wordfeud – før jeg i det hele tatt har fått somlet meg til å laste ned appen. For tida bor svigermor hos oss, i garasjen (eller egentlig i annekset over garasjen, men i garasjen høres mye morsommere ut). Det plinger i Wordfeud-meldinger både sent og tidlig. Hun sitter i sofaen vår, men er ikke til stede. Hun er i cyberspace, alltid i gang med et nytt Wordfeud-spill. Besta er i transe, sier jeg når barna spør om hva hun holder på med. Det siste hun gjør før hun sovner, er å legge inn dagens siste ord i Wordfeud.

Det er litt fascinerende at det er en avart av et godt, gammelt brettspill som er den nye mobilfarsotten, som har feid (feud?) Angry Birds og andre tullespill av banen. Og selvfølgelig helt fantastisk at det handler om språk. Kanskje ikke så dumt at folk sitter med nesene sine dypt ned i telefonen hvis det fører til at folk flest får opp øynene for rettskriving igjen, slutter med idiotiske orddelinger, og attpåtil får utvidet ordforrådet. Dette er kommunikasjon på høyt nivå.

Selv kona har slått meg når det gjelder Wordfeud, og da er det ikke til å stikke under en stol at jeg begynner å fundere på hva som egentlig er hemmeligheten med fenomenet. Presset øker nå, merker jeg – må jeg også kaste meg på? Jeg er tross alt mer språkinteressert enn snittmannen i gata, men har nok ikke et like godt utviklet konkurranseinstinkt som folk jeg liker å sammenligne meg med.

Wordfeud er skapt av norske Håkon Bertheussen, og til nå har over åtte millioner lastet ned appen. Det har gjort Bertheussen til millionær, og dermed gitt begrepet ”ordrikdom” en helt ny mening. Men hva kommer det av at noe eksploderer digitalt og noe ikke? Hvorfor lagde ikke Scrabble sin egen versjon og kom Håkon Bertheussen i forkjøpet? Hvorfor er det meningsløse videoklippet ”Charlie bit my finger” et av tidenes mest sette på YouTube med over 420 000 000 visninger? Hva kommer det egentlig av at noen tjenester blir døgnfluer, mens andre overlever og setter standarden? Her er det mye lettere å komme med gode spørsmål enn gode svar. Finner du de riktige svarene kan du slutte å jobbe og kose deg med Wordfeud på heltid. Omtrent som svigermor.

I mine yngre
dager tok jeg utallige kurs for å lære meg touch-metoden på skrivemaskin, uten
at jeg ble noe flinkere til å skrive på maskin av den grunn. I våre dager legger
vi noe litt annet i touch-begrepet. Nå er det nemlig touch screen, eller
berøringsskjerm, som gjelder. Stadig mer elektronikk lar seg styre med berøring
med fingertuppene direkte på en skjerm. For eksempel er nesten alle nye
telefoner som selges, utstyrt med dette, og iPad og andre nettbrett selger som
hakka hvetebrød.

Det er
sjelden jeg klarer å ligge unna i lengre perioder av gangen. Telefonen er så å
si aldri mer enn en meter unna. Hjemme har jeg en pc som jeg sjeldnere og
sjeldnere bruker etter jeg skaffet meg iPad. iPaden brukes imidlertid flittig
av alle husstandens medlemmer. Mor og far til å lese nyheter, sjekke Facebook
og Twitter, se video og en rekke andre fiffigheter. Småtassene til spill og
andre mer pedagogiske app-er. Og alt styres direkte på skjermen – med fingrene.

Har du det
sånn også? Eller har du ikke kommet deg på touch-karusellen foreløpig? Jeg tror
framtida består av skjermer. Over alt. Alt kan trykkes på, alt beveger seg. Kjøkkenbenken
blir en skjerm du kan lese oppskrifter på, kjøleskapdøra blir en skjerm der du
kan ha elektroniske oppslag, bilder og elektroniske julekort. Møtebordet på
jobben blir en stor skjerm der møtedeltakerne kan ha sine elektroniske
dokumenter. Og så videre. Og så videre. Kun fantasien setter grenser her. Jeg
gleder meg! Sjekk denne videoen, så skjønner du hva jeg mener.

Hvordan påvirker dette apoteket? Det er det
ingen som vet, men at apoteket vil se annerledes ut i 2037, når
Farmasiforbundet (forhåpentligvis) fyller 100 år, det er helt sikkert. Og jeg
spår at touch-skjermer vil ha en sentral plass. Mer om dette kommer i
Farmasilivs jubileumsutgave senere i år. I mellomtiden: Ha en god touch-dag!

Forleden var min
kjære og jeg på voksenkino for første gang på to år. Jeg har tidligere humret
litt av småbarnsforeldre som påstår at de aldri har tid til å gå på kino, men
den humringen har jeg nå måttet bite i meg. Ski kinosenter er lokalkinoen vår,
og det er en strålende kinematograf, med nydelige seter og god plass til både
popcorn og coca. Så mange kinogjengere er det ikke der, men det er i grunnen
ganske behagelig.

Det er så
lenge siden jeg har vært på kino at jeg nesten hadde glemt at det kommer
reklame før filmen begynner. I gamle dager var kinoreklamen den eneste levende
reklamen vi så, og det var dritspennende. Nå er det som oftest ganske kjedelig.
Det var det også denne kvelden – helt til jeg begynte å analysere litt.

For hva er
det egentlig som blir presentert for et lokalkinopublikum en mandagskveld i
november? Lokal reklame, selvsagt – for alskens lokale barneklærbutikker og bilverksteder
og ”ha en hyggelig handel i Ski sentrum”, hvilket nesten blir litt komisk når sentrum i Ski tross alt bare består av et
par trøtte kvartaler. Lokale reklamer er alltid dårligere enn sine nasjonale og
internasjonale storesøstre, de bærer preg av dårlige stillbilder, dårlig
design, dårlig lyd og dårlig råd. Men de har et fortrinn – de treffer målgruppa
si, i hvert fall geografisk.

Når det
gjelder de mer påkostede reklamefilmene, tror jeg ikke målgruppetenkning sto i
høysetet på Ski kinosenter denne kvelden. For hvilket sammensurium av budskap –
hør bare her hvilke produkter vi blant annet ble presentert for: Gormiti
(teite, voldelige lekemonstre for barn), Big One (pizza for non-gourmeter), Tips
fotball Xtra (avis for fotballtipping-idioter), Huyndai (koreansk bil for dem
som har råd til ny bil) og Sykepleierforbundet (først og fremst for
sykepleiere).

Det har blitt sagt at det er tre ting som er
viktige når du skal nå fram med et budskap, og det er målgruppe, målgruppe,
målgruppe. Hvor mange av kinogjestene hører hjemme i hver målgruppe her? Hva
blir i så fall kontaktprisen pr gjest i målgruppa? De tallene tror jeg ikke
hadde tålt dagens lys i markedskommunikasjonskretser. Særlig fordi det kun var
seks gjester i salen.

Inntil nylig delte en videregående skole i Oslo elevene sine
i rene ”norske” og ”minoritets”-klasser. Rektor mente det
var en god løsning, men måtte (heldigvis) endre
standpunkt etter at media satte søkelys på saken. Det jeg
lurer på, er hvordan man foretok denne inndelingen i
praksis. For hva er egentlig å være ”norsk”? Sjelden eller
aldri har jeg sett en god debatt om dette. Og grunnen er
antakelig ganske enkel – det er nesten umulig å
definere.

I en tidligere utgave av Farmasiliv skrev jeg om elever på apotekteknikerlinja på Ås videregående i Akershus. De har veldig forskjellig bakgrunn – noen har foreldre fra et annet land, men er selv født og oppvokst i Norge. Noen av dem er brune i huden. Er de ”norske”? Andre har en ”norsk” og en utenlandsk forelder, er norske statsborgere men har urdu som morsmål. Er de norske? Andre igjen er utenlandske statsborgere, men er hvite i huden og har norsk som morsmål. Er de norske? Og spiller det egentlig noen rolle?

Poenget er at det ikke finnes et ”dem” og et ”oss”. Alle har forskjellig bakgrunn, og det er uhyre vanskelig å definere hva som gjør noen mer norske enn andre. Det eneste jeg kan komme på som nærmer seg et minste felles multiplum, er språket. – Språket er nøkkelen til alt, sa apotekteknikere på Mortensrud aportek i Oslo i en tidligere utgave av Farmasiliv, og de har trolig et poeng der.

Det er heldigvis mange dyktige apotekteknikere med mangfoldig bakgrunn. Det viktige er vel det faglige fellesskapet vi har på jobb, ikke hudfarge, navn eller aksent. Hvor ”norsk” er du, forresten?