Teksttanken

Jeg har alltid vært veldig glad i damer. Kanskje ikke unaturlig for en ung (hmm…) herremann, men det er ikke alle menn som er så heldige med sin jobbsituasjon som det jeg er. Hver dag omgås jeg damer på jobb. Mange flotte, dyktige, sjarmerende damer. Jeg er glad for at jeg jobber med en kvinnedominert yrkesgruppe. Kvinner er snille, hyggelige, pene, smarte, omsorgsfulle, sexy og noen ganger litt beskjedne. Det er derfor jeg er glad i dere.

I Farmasiforbundet er det rundt 3500 medlemmer. Jeg har ikke noe eksakt tall, men jeg vet at de aller, aller fleste er damer. Og jeg tror de fleste er nesten alt jeg lister opp over. Det er i grunnen bare det siste jeg ikke er fullt så fornøyd med. Dere er nemlig litt for beskjedne. Jeg er svært lite glad i det gamle tradisjoner tilsier – nemlig at kvinner skal være litt tilbakeholdne. Jeg liker at dere stikker dere fram! Vis hvem dere er og hva dere står for! Det er bare det som mangler for at dere skal være perfekte.

Her må jeg skynde meg å legge til at jeg også er uhyre skeptisk til å sette folk i bås. Det er for lett å si at kvinner er slik og menn er slik, fordi vi alle er forskjellige individer. Men jeg tror jeg er inne på noe her.

På et tidspunkt hvert tredje år i Farmasiforbundet-sammenheng glemmes imidlertid den eventuelle beskjedenheten for en liten stund. Jeg snakker om festmiddagen og spesielt den påfølgende dansen på de av Farmasiforbundets representantskapsmøter der det er valg av ny ledelse. Da hives kvinnehemningene over bord. Da skal det danses – mye og lenge. Siden det kun er en liten håndfull menn og flerfoldige dusin med kvinner på disse møtene, er det derfor noen av oss som blir ganske varme i trøya og støle i beina – enten vi vil eller ikke. Da nytter det ikke å protestere, selv om jeg egentlig er skeptisk til denne merkelige aktiviteten som oftest bør involvere en mann og en kvinne.

Årets representantskapsmøte nærmer seg med stormskritt, men denne gangen må jeg nok melde pass hva dansing angår. Jeg har ”dessverre” fått skader i begge knærne. Sorry, damer. Men jeg liker dere like godt for det!

Nå er det endelig overstått. Jeg har fulgt med som en smed de siste ukene av valgkampen, men ingen av politikerne har fått meg til å endre standpunkt. Jeg står fjellstøtt på mitt, ut fra mitt partis ideologi og verdier. Enkeltsaker som bensinpris og bompenger bryr jeg meg lite om. Men det er en sak jeg har bitt meg merke i, og som til de grader handler om ideologi: Såkalt «konkurranseutsetting» av helse- og omsorgstjenester. Eller privatisering, som er det egentlige ordet for dette. Hva er det egentlig som skjer når man «konkurranseutsetter» helse- og omsorgstjenester? Jo, noen (rike og gjerne utenlandske) eiere ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Ellers ville de jo ikke vurdert å drive med helsetjenester i det hele tatt. I min verden skurrer dette.

Altså – hvis det er mulig å tjene penger på å drive et privat sykehus, for eksempel, betyr det at det forsvinner en pengesum til eierne. Hvis private kan tjener penger på dette, hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme? For så å putte overskuddet tilbake i felleskassa, slik at det blir enda mer penger å bruke på helse. Resultat: Flere blir behandlet, færre kjøper seg forbi helsekøen, og ingen private eiere kan skumme fløten.

Hva har dette med apotek å gjøre? Ikke så veldig mye, direkte, men husk at det offentlige er apotekenes største «kunde», og at apotek fortsatt er en del av helsevesenet. Det siste er et av de viktigste prinsippene Farmasiforbundet står for. Og for å ta en liten kikk over grensen – i Sverige har staten drevet alle apotek i snart 40 år – et monopol med suksess som har sikret at ikke profittfokuserte eiere har kunnet sko seg på formidling av legemidler. Nå har den privatiseringskåte, svenske regjeringen fått det som de vil, og en stor del av apotekene er i ferd med å bli solgt. Til (rike og ofte utenlandske) eiere som ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Omtrent som i Norge, med andre ord. Partier og politikere som står for denne tankegangen, kommer aldri til å slippe inn i min verden.

For et par år siden ble jeg kontaktet av noen som kalte seg Norsk Kunde og Medlemsutvikling. Vedkommende som ringte ønsket å selge firmaets tjenester til meg, og hørtes for så vidt troverdig ut. Det gjorde ikke informasjonen han sendte meg på e-post. Hvis du kom ut av tellinga kan jeg opplyse om at firmaet hadde ikke mindre enn tre skrivefeil i navnet sitt. Ville du tatt sjansen på å kjøpe tjenester for tusenvis av kroner fra et firma som ikke engang behersker elementære skriveregler? Ikke jeg heller. Dermed fikk de heller aldri vist meg om tjenestene deres var gode eller ei. Å lære seg å skrive navnet sitt riktig er noe de fleste får banket inn allerede i fire-femårsalderen. Det er mulig dette var et ungt firma, men det hjelper altså ikke.

Hvis du ser deg litt omkring på firmanavn, produktnavn og ikke minst på produktemballasje – for eksempel i dagligvarebransjen – ser du at det er flere som sliter med språket. Her florerer det med banale feil: Stavefeil, store forbokstaver i kø og orddelinger som ikke ligner grisen.

Og det rareste er at det ikke bare er små firmaer som sliter. Store, tunge selskaper med digre kommunikasjons- og markedsavdelinger og sikkert grisedyre reklamekonsulenter er slett ikke bedre. ”Telenor FriHet” ser for eksempel ikke særlig seriøst ut. På hjemmesidene til Norges største produsent av meieriprodukter finner jeg følgende invitasjon: ”Bli med på Hjernetrim”. Kanskje burde Tine isteden bruke hjernekapasitet på å lære seg å skrive? Tine inviterer også kundene til å bidra under vignetten ”BLOGG om Sunnhet”. Blir sunnhet enda sunnere hvis vi skriver det med stor S? Eller hva med Statoil, som på fargerike og sikkert ikke helt billige plakater kan fortelle at ”Ola Pakka 29,-”. Jeg tør ikke tenke på hvor mange ledd dette har vært gjennom før plakatene kom opp på bensinstasjonveggen – kommunikasjonsavdelig, markedsavdeling, reklamebyrå, designer, trykkeri – uten at noen har reagert.

Poenget mitt er at jeg rett og slett stoler mer på bedrifter og organisasjoner som har lært seg å skrive enn bedrifter som gir inntrykk av at det er sjuåringer som har produsert teksten for dem. Enten ansetter bedriftene folk som ikke kan en viktig del av jobben sin, og det er alvorlig. Eller så er det god, gammeldags slurv som ligger til grunn, og det er ikke noe bedre. At ”Tunfisk biter i vann” vet jeg fra før, det trenger jeg ikke å få opplyst på tunfiskboksen. Hvis jeg kan velge kjøper jeg den tunfiskboksen som ser mest seriøs ut. Og det er garantert aldri den med flest skrivefeil.

Jeg har ikke fått den enda, i hvert fall ikke når dette skrives. Men det kan godt hende jeg får den snart, jeg vet om folk som har fått den. Ja, for det jeg vet har alle jeg kjenner fått den når dette trykkes. Hvis jeg får den, tror jeg det blir noen kjedelige dager, men at den går relativt fort over uten at jeg får varige mén.

Jeg snakker selvfølgelig om svineinfluensaen. Den relativt ufarlige sykdommen med det skumle, ekle navnet. Smak litt på det – ”svineinfluensa”. Fy og fysj, grisete og ekkelt. Omtrent som ”byllepest”. Hadde den bare hett noe litt mer poetisk. ”Spanskesyken” hørtes på en måte hyggeligere og mer eksotisk ut, selv om den var langt farligere da den feide over landet en gang på begynnelsen av forrige århundre.

Hvis du er blant dem som leser tabloidavisene flittig, er du trolig ganske redd nå. Avisene har kjørt knallhardt på i månedsvis med skumle forsider og eksempler på stakkarer som har blitt alvorlig svinesyke. Du kan knapt åpne en avis uten å få inntrykk av at folk kommer til å dø som griser i slaktetida. Sannheten er, og det burde vel ikke komme som en bombe på dyktige apotekteknikere, at vanlig influensa også tar mange liv i Norge hvert år. Men det er det sjelden vi hører om, da er det jo ikke snakk om en pandemi med et skummelt navn som egner seg ypperlig for saftige overskrifter.

Forsøket med å omdøpe sykdommen til en bokstav- og tallforkortelse som ingen husker, har selvfølgelig falt på steingrunn. Svineinfluensa er og blir svineinfluensa. Hvor farlig sykdommen egentlig er, og hva apotekkjedene og myndighetene tenker om saken, kan du lese et annet sted i denne utgaven av Apotekteknikeren. Jeg lover at artikkelen om H1N1-influensaen er helt fri for tabloiditet, og håper du synes den er nyttig for din jobbsituasjon.

De siste åra har det gått bindestreksnavn-inflasjon i norsk presse. Finnes det en mulighet på tabloiddesken til å slenge på noe foran et kjendisnavn, gnir deskjournalistene seg i hendene. Dette går oftest utover reality-kjendiser. Her florerer bindestreksnavnene: Charter-Svein, Bonde-Petter, Paradise-Mats, Jakten-Clas, Farmen-Barbro, Robinson-Ihne…denne lista kan bli veldig lang. Men også artister, skuespillere, tv-folk og idrettsutøvere er utsatt for fenomenet: Jesus-Solskjær, GP- Jostein, Pop-Venke, Gåte-Sveinung, Fiolin-Alex, Himmelblå-Line, Stav-Kathrine og Kvadruppel-Ingvild er alle blitt bindestrekkjendiser. Heller ikke politikere og andre samfunnsaktører slipper unna: Gaza-Gilbert, Hvitsnipp-Hagen og Krise-Kristin har fått sine bindestreker. Og så har vi selvfølgelig Kiwi-Bob, mannen som ble kjendis fordi han er en kløpper til å finne utgåtte varer på Kiwi. Jeg er usikker på om han egentlig har noe etternavn.

Noen får bindesteksnavn som henger på dem lenge etter at den aktuelle karrieren er over, bare tenk på Porno-Hagen og Moskva-Marit, for eksempel. De kommer aldri til å bli kvitt bindestrekene sine, uansett om VG og Dagbladet blir lagt ned i morgen. Tendensiøst-Vetles bønn til VG-Bernt, Dagbladet-Aasheim og alle andre i tabloidpressen er at de fortsetter med å lage teite bindestreksnavn, slik at kjendisene aldri blir kvitt dem igjen. Så skal jeg fortsette å samle.

Scene: Krystallklart vann, grønne sjøplanter. En drektig
hummer legger sine egg, som synker mot havbunnen. Etter hvert klekkes eggene,
og søte, små hummerunger tar sine første famlende svømmetak. Voiceover: Selveste
David Attenborough. Vakkert? Absolutt. Lureri? Absolutt. Det seerne trodde var
opptak fra havet, var nemlig i virkeligheten tatt opp i et akvarium.

Dette var et av eksemplene BBCs etikkredaktør David Jordan
viste for Kringkastingsrådet da rådet var i London i forrige uke. Han kunne
også fortelle om lureri med innringningskonkurranser, der vinneren i
virkeligheten satt og ringte i studioet ved siden av, og om «faction»-dramaserier
– «based on a true story» – der virkeligheten er kraftig fordreid for å se best
mulig ut på skjermen. Er dette greit? Nei, mente David Jordan, og BBC ble da også
dømt til å betale bot for innringings-flausen. Konklusjonen Kringkastingsrådet
satt igjen med etter presentasjonen, er at vi som seere antagelig blir lurt av
TV-kanalene oftere enn vi liker å tro.

Disse eksemplene var hentet fra BBC, men
det er all grunn til å tro at paralleller kan trekkes til Norge. Etikk-redaktøren
sjarmerte Hans-Tore Bjerkaas såpass at kringkastingssjefen nå vurderer om NRK
skal skaffe seg en tilsvarende. Det er på høy tid.

@nytidleser: Jeg er livredd for å gå glipp av ting, og det er nok en av grunnene til at jeg var tidlig ute med å bruke internett, og at jeg ofte hiver meg på nye tjenester som dukker opp. «Sosiale medier», eller «web 2.0» har vært det hotteste en stund nå – her er uante muligheter for å kommunisere vesentligheter og ikke minst uvesentligheter til folk og ufolk.

Fordelene med nye medier som blogging, Facebook og mikroblogging på Twitter er åpenbart mange, men de nye formene for kommunikasjon har en ulempe: De tar tid. Mye tid, hvis man skal følge opp skikkelig. Og er det noe jeg ikke har nok av som trebarnsfar så er det nettopp tid. Jeg synes kona mi formulerte det bra: «Hvordan skal jeg få tid til å bruke Twitter, jeg som ikke har tid til å barbere leggene mine engang?» Jeg barberer ikke leggene, men er usikker på om jeg har tid likevel. Men jeg klarer ikke å ligge unna heller. Dessuten gikk det opp for meg her om dagen at selv Arnie Norse – den legendariske 84-åringen som synger griseviser på ølbula Tranen i Oslo – er på Twitter. Så nå bærer det inn på Twitter for meg også. Jeg lover å komme tilbake med en kost-nytte-evaluering etter hvert. twitter.com/vdaler

Jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke én dag til hjemme. Jeg ligger søvnløs og fantaserer om lønn og pensjon. Jeg drømmer om forbundet hver natt. Om dagen surfer jeg på nettet mens jeg drømmer meg tilbake til jobben. Forleden fant jeg en anagram-generator, som stokker om bokstavene i et ord slik at nye ord dannes. Sporenstreks tastet jeg inn ”Farmasiforbundet”, og her er noe av resultatet – en smule inspirert av Jan Erik Vold:

Farmasiforbundet

Trandumfobifrase

Safrantimeforbud

Safirteamforbund

Tabuframforsiden

Seminarfrufotbad

Rufsenaboframtid

Sofaurbanfremtid

Matbodsafirfruen

Tabusniffmaroder

Rundbiffmatoaser

Radonsiffermatbu

Iranstraffeombud

Marinesaftforbud

Barnematdiffusor

Tarmfiseforbunda

Fornuftsamarbeid

Vel, det er ikke helt sant at jeg mistrives i permisjon, snarere tvert imot. Men jeg ser fram til ny frisk med masse fornuftsamarbeid igjen fra midten av juli. God sommer så lenge!

Forleden ga sjarmtrollet (eller «skjermtrollet», som tabloidene ville sagt) Jay Leno seg som programleder for «The Tonight Show» på NBC, USAs mest populære kveldstalkshow. Etter 17 år bak det brune skrivebordet overlater han nå stolen til sin ikke fullt så sjarmerende etterfølger Conan O’Brien. Dermed er en epoke over i amerikansk tv-historie. Og også i min private tv-historie.

I 1998 møtte jeg talkshowkongen i Burbank, og jeg tør påstå at det var et av de mest spesielle intervjuene jeg har gjort i min journalistkarriere. Som utsendt fra Programbladet, «Norway’s largest tv magazine», ble jeg traktert som en VIP på Lenos bakrom, med kanapeer og sprudlevann – riktignok uten alkohol – sammen med celebriteter som selveste trash-tv-kongen Jerry Springer, en av Lenos gjester denne kvelden. Siden den gråmussede tv-traktoren ikke hadde tid til annet enn et håndtrykk og en lynrask fotosession, foregikk selve intervjuet på en litt mindre glamorøs måte.

Etter uker på veien var vi nær bankerott, og hadde tatt inn på et særdeles lusent motell. Der fikk jeg etter mye om og men stablet meg inn i en skikkelig skabbete telefonboks med knust dør og en mystisk stank av urinal. Med en stor bunke quarter-mynter parat fikk jeg omsider kontakt med Leno, og mens jeg strevde med å holde urinstanken på avstand, fikk jeg stotret fram mine halvdårlige spørsmål. Leno snakket, jeg balanserte mynter og kulepenn i den ene hånda og journalistblokk i den andre, og resultatet ble faktisk ikke så verst. Det så i hvert fall pent ut på trykk. Men sjelden har vel et glamourintervju blitt gjennomført under så miserable forhold.

De siste årene har så å si alle korrekturlesere fått fyken i norske medier. Her skal det spares penger, og hvem er vel lettere å sparke ut enn dem som gjør noe så lite viktig som å passe på språket vårt? I takt med at tekstmengden øker, satser pressen altså mindre og mindre på å skrive korrekt, og støtter seg heller vaklevorent på mangelfull korrekturprogramvare. Det gir seg noen artige utslag, som jeg stadig observerer når jeg går gjennom listene over nyord i pressen. Her blir nemlig også skrivefeilene registrert. Jeg har gravd opp noen av ukas beste skriveleifer.

I kampen mellom VIF og Strømsgodset sist søndag fikk VIF inn noe så sjeldent som en ”frippelsjanse”, ifølge Stavanger aftenblad. Samme dag vant også LSK over Sandefjord, og Aftenbladet melder at det ble ”hjemmelseier”. Hvilken hjemmel det siktes til, opplyses ikke. VG har intervjuet FpU-lederen, som mener at ”spørsmålet om aktiv dødshjelp er noe som vil presse seg frem i opponionen”. Hvorvidt denne skrivefeilen er et utslag av journalistens eller FpU-lederens manglende språkforståelse, vet jeg ikke. I Sverige fikk en TV4-journalist en bombe på døra denne uka. ”Politiet etterforkser nå saken som et mulig drapsforsøk”, skriver Dagbladet. Får håpe at det ikke stokker seg like mye for politiet som for Dagbladets journalist. Stavanger aftenblad igjen: ”På torsdag er det Kristi himmelfarsdag”. Det er vel strengt tatt sønnen, og ikke faderen, som feires denne dagen? Nordlys melder at ”Arne Johannessen og Politiets Fellesforbund har stengt det åpne diskusjonsforumet på forbundets nettside fordi meldemmene sjokanerer hverandre”. Hvordan politifolk sjokanerer hverandre skulle jeg gjerne likt å se. Lurer på hva slags sjokolade de bruker? Til slutt: ”Trond Espen Seim på sin side kunne ha lært mye av musikerne på podiet når det gjelder artkulasjon og instrumentbeherskelse”. Og Dagbladets journalist kunne lært mye av å bli flinkere til å stave.