Nå er det endelig overstått. Jeg har fulgt med som en smed de siste ukene av valgkampen, men ingen av politikerne har fått meg til å endre standpunkt. Jeg står fjellstøtt på mitt, ut fra mitt partis ideologi og verdier. Enkeltsaker som bensinpris og bompenger bryr jeg meg lite om. Men det er en sak jeg har bitt meg merke i, og som til de grader handler om ideologi: Såkalt «konkurranseutsetting» av helse- og omsorgstjenester. Eller privatisering, som er det egentlige ordet for dette. Hva er det egentlig som skjer når man «konkurranseutsetter» helse- og omsorgstjenester? Jo, noen (rike og gjerne utenlandske) eiere ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Ellers ville de jo ikke vurdert å drive med helsetjenester i det hele tatt. I min verden skurrer dette.
Altså – hvis det er mulig å tjene penger på å drive et privat sykehus, for eksempel, betyr det at det forsvinner en pengesum til eierne. Hvis private kan tjener penger på dette, hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme? For så å putte overskuddet tilbake i felleskassa, slik at det blir enda mer penger å bruke på helse. Resultat: Flere blir behandlet, færre kjøper seg forbi helsekøen, og ingen private eiere kan skumme fløten.
Hva har dette med apotek å gjøre? Ikke så veldig mye, direkte, men husk at det offentlige er apotekenes største «kunde», og at apotek fortsatt er en del av helsevesenet. Det siste er et av de viktigste prinsippene Farmasiforbundet står for. Og for å ta en liten kikk over grensen – i Sverige har staten drevet alle apotek i snart 40 år – et monopol med suksess som har sikret at ikke profittfokuserte eiere har kunnet sko seg på formidling av legemidler. Nå har den privatiseringskåte, svenske regjeringen fått det som de vil, og en stor del av apotekene er i ferd med å bli solgt. Til (rike og ofte utenlandske) eiere som ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Omtrent som i Norge, med andre ord. Partier og politikere som står for denne tankegangen, kommer aldri til å slippe inn i min verden.
