Teksttanken

Jeg har en grusom tilståelse å komme
med: Jeg beholder over 95 prosent av
det jeg tjener selv – til tross for at jeg
vet at femti tusen barn sulter i hjel i
verden – hver dag. Jeg er en grusom
kyniker, en egoist uten sidestykke.

Hvordan kan jeg la dette skje? Hvorfor gir jeg ikke bort mer? 200 kroner kan gi et barn i et fattig land vaksine for resten av livet. Omtrent det jeg bruker på et par øl i byen en kveld. Men det er såklart viktigere at jeg får banka nedpå det ølet jeg har lyst på enn at et eller annet barn i et land langt vekk skal få en eller annen vaksine. Eller…?

Nå gir jeg altså bort litt penger til gode formål, og det håper jeg også du gjør. Farmasiforbundet gir også bort penger hvert år, rundt 60 000 kroner. Hoveddelen av dette går til Leger uten grenser, som bruker pengene blant annet i sitt arbeid i Afrika. Dessuten bidrar forbundet med noen tusenlapper til Amnesty og med én krone pr medlem til tv-aksjonen hvert år. Det er alltid hyggelig å signere på ”fakturaen” fra Leger uten grenser, og vite at en brøkdel av våre penger går til å hjelpe noen som har det langt verre enn oss. Hadde det vært opp til meg, hadde denne brøkdelen vært større. Men er det felleskapets penger vi skal bruke til dette? Eller bør det være opp til hver enkelt å bidra med sitt?

Jeg tror vi bør gjøre begge deler. I statsbudsjettet for 2013 legges det opp til å bruke 1 prosent av Norges brutto nasjonalinntekt på bistand, helt konkret dreier det seg om ca 30 milliarder kroner. Jeg mener at både Farmasiforbundet og hvert enkelt medlem burde gjøre det samme – altså bruke minst én prosent av sin ”brutto nasjonalinntekt” på å hjelpe noen som er milevis fra oss både i avstand og i levestandard. Ta en kikk på lønnsslippen din, regn ut selv, og velg deg ett eller flere gode formål å gi din prosent til. Det nytter!

Det
er 11. september 2037. Jeg er blitt en eldre herremann, og helsa er ikke det
den en gang var. Jeg er avhengig av flere medisiner daglig, og har et nært
forhold til apoteket. Gode gammeldagse tabletter og piller er det imidlertid
lenge siden jeg har sett snurten av – med unntak av enkle, reseptfrie
legemidler. Nå er det medisin under huden som gjelder – alt jeg trenger av
medikamenter injiseres direkte i kroppen av en liten dings som er operert inn i
huden og styres av en mikrochip. Operasjonen var fort gjort, den fikset legen
min på fem minutter. Påfyll av virkestoffer fikk jeg på apoteket vegg i vegg. Veldig
fiffig.

Antall
apotek har faktisk holdt seg ganske konstant de siste 25 årene, men apotekene
ser annerledes ut enn den gangen jeg var yrkesaktiv og jobbet i
Farmasiforbundet. Apotek finnes i flere former i 2037 – fra store
supermarkedlignende apotekbutikker til små enheter i tilknytning til lokale
helsesentre. Mye bestilles også på nett, rundt halvparten av apotekenes
omsetning foregår nå via nettet.

På
mitt lokale helsesenterapotek møter jeg et lyst og rent lokale, det er ikke
lenger varer i hyllene, isteden er det skjermer overalt. Skjermene kan trykkes
på for å få informasjon eller for å bestille legemidler og andre produkter, som
så utleveres i kassa noen sekunder senere. Lagerroboten tar seg av plukking og
pakking, i kassa treffer jeg en farmasøyt eller apotektekniker som gir meg de
rådene jeg trenger. En stor del av apoteket er viet tjenester, som
legemiddelveiledning, injisering av legemidler under huden, samt forskjellige målinger.
Chipen jeg har under huden måler for øvrig også mine blodverdier, og sender en
melding til telefonen min, eller rettere sagt smart-brett-telefon-dingsen, og
til databasen på apoteket. Dermed ligger min dose klar når jeg kommer innom.

Mange
yrkesgrupper jobber på apoteket i 2037. Her er sykepleiere, fotpleiere,
apotekteknikere, hudpleiere, psykologer. Mange har fått sin utdanning via
e-læring, og mange har tatt utdanning i andre land. Dette er ikke noe problem, fordi
mye nå til dags foregår på engelsk, og alle ansatte har selvsagt internasjonal
autorisasjon for helsepersonell. Mange apotekansatte jobber også andre steder i
helsetjenesten, som er blitt langt mer effektiv og fleksibel siden begynnelsen
av århundret.

Farmasiforbundet
lever i beste velgående – effektivisering og mer fleksibilitet krever også at
fagforeningene blir enda sterkere. Forbundet organiserer nå de fleste
apotekansatte, uavhengig av yrke, under mottoet: ”Trygghet – og hjelp når du
trenger det”.

Realistisk?
Helt på jordet? Hva tror du? Jeg vil at du skal si din mening via en skjerm –
på e-post, på farmasiforbundet.no eller på vår Facebook-side. Og jeg håper du
har hatt glede av dette jubileumsmagasinet på papir. Tar du vare på dette
bladet og henter det fram i 2037 vil du bli forbløffet over hvor gammeldags og
kuriøst det framstår.

Ferie er ikke
hva det en gang var. I tidligere tider betydde ferie å sove lenge, sitte med en
bok og et lite glass i sola, og stort sett gjøre det man hadde lyst til. Når
man skulle på ferie, trengte man kun å konsentrere seg om de obligatoriske p-ene:
Pass, penger og pilletter. Og pils.

Ikke nå
lenger. Jeg er nemlig trebarnsfar, og ferie er ikke lenger ferie. Ikke sånn
ferie. Nå er det barnas premisser som legges til grunn, og det er slutt på
lange, late dager med bøker og utepils. Nesten, i hvert fall.

I sommer er det
Legoland som gjelder. Jepp, den obligatoriske Legoland-turen som alle
barnefamilier gjennomfører før eller siden. Fem dager i en feriemaskin i
Billund sammen med tusenvis av andre barnefamilier. I forkant – og etterkant –
av dette, venter en ti timers biltur hver vei, spekket med ”pappa, jeg må
tisse”, ”kan vi få is”, og ”er vi framme snart?”.

En ting har
jeg lært etter at podene kom til verden – småbarnforeldre blir ekstremt gode på
logistikk. Kjøring, vasking av klær, reparasjon av leker, smøring av matpakker
– og plastring av skrubbsår. For er det en ting som sommeren helt sikkert fører
med seg, er det skrubbsår. Solforbrenning. Myggestikk. Og vepsestikk. Og en
rekke andre små og store lidelser som krever at man har hjemmeapoteket i orden.
En annen ting som er helt sikkert, er at disse små uhellene utelukkende skjer
på de minst beleilige tidspunkter. Som rett før hele familien skal sette seg i
bilen for å reise på ferie. Eller på vei inn i selveste Legoland.

Derfor bytter
jeg denne sommeren ut pass, penger og pils med myggmiddel, høyfaktor-solkrem,
lavfaktor-solkrem, plaster (selvsagt tilpasset ulike behov: gnagsårplaster,
plaster tilpasset knær og albuer, fingertupp-plaster og med ymse mønstre),
diverse febernedsettede remedier i fast og flytende form, aloe vera i ulike
varianter, gasbind, Pyrisept, sterile kompresser, medisinsk kull og
kløestillende salve.

Alt selvsagt
kjøpt på apotek. Og det rareste av alt: Jeg storgleder meg til ferien.

God sommer!

Forleden kveld satt jeg sammen med svogeren min, vi hadde tatt et par øl og skulle ha en liten ”man-to-mantalk”. Og hva er vel mer naturlig da enn å snakke om apotek? ”Det var mye bedre før, da apotekene var litt kjedelige, og du stort sett bare kunne kjøpe medisiner der. Nå er det i ferd med å skli helt ut, det virker ikke så seriøst lenger”, mente han. Nå er han riktignok ikke noen ungsau lenger han heller, selv om han er yngre enn meg, så han tilhører vel ikke den yngre garde som knasker tabletter så fort de er litt tunge i hodet eller har vondt i en lillefinger. Og som fyller opp apotekposene sine med beauty-produkter i tide og utide. Det er mulig 20-åringene ikke er enige i svogerens utsagn, men er han inne på noe?

Apotekene i Norge nyter fortsatt godt av høy tillit i befolkningen. Søttisju prosent
mener det er trygt og godt å besøke apoteket, og det skal vi være glade for. Dette
tallet har holdt seg stabilt høyt de siste ti årene, etter en liten knekk rundt rabalderet om ny apoteklov og liberalisering av bransjen. Jeg mistenker at denne tilliten er basert på at folk flest tror de utelukkende møter kvalifisert personell bak skranken. Men det er det imidlertid ikke sikkert de gjør.

Hva skjer med tilliten til apotekene når vi avslører at du faktisk kan risikere å møte ufaglært og ukvalifisert personell i utgangskassa? Som er hentet inn ”fra gata” som lørdagshjelp eller ferievikar? Som synes det er moro å selge hudkremer, men som ikke har utdannelse og ikke kompetanse til å svare på intrikate spørsmål om virkestoffer, interaksjoner og kontraindikasjoner? Og som ikke nødvendigvis tar seg bryet med å tilkalle en farmasøyt eller tekniker, men heller gir råd etter eget forgodtbefinnende? Da er jeg redd for at pipa får en litt annen lyd når folk blir spurt om hva de mener om tryggheten på apoteket.

Ville du kjøpt smertestillende til barna dine for første gang av en tilfeldig attenåring uten kompetanse?

I mine yngre
dager tok jeg utallige kurs for å lære meg touch-metoden på skrivemaskin, uten
at jeg ble noe flinkere til å skrive på maskin av den grunn. I våre dager legger
vi noe litt annet i touch-begrepet. Nå er det nemlig touch screen, eller
berøringsskjerm, som gjelder. Stadig mer elektronikk lar seg styre med berøring
med fingertuppene direkte på en skjerm. For eksempel er nesten alle nye
telefoner som selges, utstyrt med dette, og iPad og andre nettbrett selger som
hakka hvetebrød.

Det er
sjelden jeg klarer å ligge unna i lengre perioder av gangen. Telefonen er så å
si aldri mer enn en meter unna. Hjemme har jeg en pc som jeg sjeldnere og
sjeldnere bruker etter jeg skaffet meg iPad. iPaden brukes imidlertid flittig
av alle husstandens medlemmer. Mor og far til å lese nyheter, sjekke Facebook
og Twitter, se video og en rekke andre fiffigheter. Småtassene til spill og
andre mer pedagogiske app-er. Og alt styres direkte på skjermen – med fingrene.

Har du det
sånn også? Eller har du ikke kommet deg på touch-karusellen foreløpig? Jeg tror
framtida består av skjermer. Over alt. Alt kan trykkes på, alt beveger seg. Kjøkkenbenken
blir en skjerm du kan lese oppskrifter på, kjøleskapdøra blir en skjerm der du
kan ha elektroniske oppslag, bilder og elektroniske julekort. Møtebordet på
jobben blir en stor skjerm der møtedeltakerne kan ha sine elektroniske
dokumenter. Og så videre. Og så videre. Kun fantasien setter grenser her. Jeg
gleder meg! Sjekk denne videoen, så skjønner du hva jeg mener.

Hvordan påvirker dette apoteket? Det er det
ingen som vet, men at apoteket vil se annerledes ut i 2037, når
Farmasiforbundet (forhåpentligvis) fyller 100 år, det er helt sikkert. Og jeg
spår at touch-skjermer vil ha en sentral plass. Mer om dette kommer i
Farmasilivs jubileumsutgave senere i år. I mellomtiden: Ha en god touch-dag!

Inntil nylig delte en videregående skole i Oslo elevene sine
i rene ”norske” og ”minoritets”-klasser. Rektor mente det
var en god løsning, men måtte (heldigvis) endre
standpunkt etter at media satte søkelys på saken. Det jeg
lurer på, er hvordan man foretok denne inndelingen i
praksis. For hva er egentlig å være ”norsk”? Sjelden eller
aldri har jeg sett en god debatt om dette. Og grunnen er
antakelig ganske enkel – det er nesten umulig å
definere.

I en tidligere utgave av Farmasiliv skrev jeg om elever på apotekteknikerlinja på Ås videregående i Akershus. De har veldig forskjellig bakgrunn – noen har foreldre fra et annet land, men er selv født og oppvokst i Norge. Noen av dem er brune i huden. Er de ”norske”? Andre har en ”norsk” og en utenlandsk forelder, er norske statsborgere men har urdu som morsmål. Er de norske? Andre igjen er utenlandske statsborgere, men er hvite i huden og har norsk som morsmål. Er de norske? Og spiller det egentlig noen rolle?

Poenget er at det ikke finnes et ”dem” og et ”oss”. Alle har forskjellig bakgrunn, og det er uhyre vanskelig å definere hva som gjør noen mer norske enn andre. Det eneste jeg kan komme på som nærmer seg et minste felles multiplum, er språket. – Språket er nøkkelen til alt, sa apotekteknikere på Mortensrud aportek i Oslo i en tidligere utgave av Farmasiliv, og de har trolig et poeng der.

Det er heldigvis mange dyktige apotekteknikere med mangfoldig bakgrunn. Det viktige er vel det faglige fellesskapet vi har på jobb, ikke hudfarge, navn eller aksent. Hvor ”norsk” er du, forresten?

Har du
tenkt over hvor stor del av livet du bruker på å flytte ting? La oss ta en
vanlig dag. Vekkerklokka ringer, du tar tak i den og flytter den bort til
ansiktet for å se hvor mye lenger du kan sove. Så flytter du dyna, står opp og
flytter morgenkåpa ned fra knaggen. På badet flytter du dosetet, sjampoflaska,
dusjsåpa, håndkledet, deodoranten og hårføneren. Fra klesskapet flytter du
klær, på kjøkkenet flytter du brød, pålegg, kaffekopp, teskje, kaffepulver og
vannkoker. I gangen flytter du jakke og sko. På bussen flytter du busskort fra
lomma og tilbake.

På
jobben flytter du stort sett alt hele dagen. Varer, papirer, penger. Hjemme
igjen flytter du middagsmat, tallerkner, bestikk, glass, duk og servietter ut
på spisebordet. Og tilbake på kjøkkenet. Så flytter du fjernkontrollen, avisen,
posten, strikketøyet, klesvasken, støvkluten, støvsugeren, vinglasset…For
ikke å snake om telefonen. Den flytter du opp og ned av lomma cirka 758 ganger
hver dag.

Akkurat
nå sitter du og flytter papir, i og med at du leser ditt favorittmagasin
Farmasiliv. Eller du sitter og flytter en datamus fram og tilbake på bordet.
Jeg håper du setter pris på denne lille flyttejobben annenhver måned. Hvis det er noe du har lyst til at jeg skal flytte
inn i – eller ut av – bladet, vil jeg gjerne vite det. God lesning videre –
ikke flytt deg før du har lest Farmasiliv fra perm til perm!

I Norge tar vi vare på hverandre. Det er liksom det som er ”konseptet Norge”. Sånn har det i grunnen vært lenge, men jeg synes det har blitt ekstra tydelig etter fredag 22. juli 2011. At et samlet folk besvarte én manns grusomme, onde handlinger med blomster, samhold og kjærlighet, var rørende. Vi tok vare på hverandre.

Det er i grunnen veldig mye i vårt samfunn som handler om å ta vare på hverandre. Du som jobber i apotek er en del av helsetjenesten – som er en viktig brikke i det norske ”ta vare på hverandre”- systemet. Farmasiforbundet er også en del av dette systemet – Farmasiforbundet er til for å ta vare på medlemmene sine. På jobben tar du vare på kollegaene dine, hjemme har du kanskje en partner eller ektefelle og barn du tar vare på. Du har kanskje ikke tenkt over det før, men du bruker faktisk mye av tiden din på å ta vare på andre. Og det er egentlig en fantastisk ting!

Etter 22. juli 2011 har det blitt tydelig hvor viktig det er å ta vare på hverandre – og at vi er flinke til det. Snart er det valg, og vi skal igjen bestemme hvem som skal ta vare på våre rettigheter og behov de neste fire årene. Terroristen fra 22. juli ville torpedere vårt politiske system, og ramme demokratiet. Det lyktes han naturligvis særdeles dårlig med. Bruk stemmeretten din 12. september. Og stem på noen som mener det er viktig å ta vare på hverandre.

Det kommer kanskje som et sjokk at jeg, kommunikasjonsansvarlig
og redaktør i selveste Farmasiforbundet, nå
kommer ut av skapet som pillevegrer. Jeg vegrer meg
nemlig for å putte legemidler inn i kroppen. Ikke at jeg er
redd for at de ikke skal virke, det er heller det at jeg er redd
de skal virke for godt, sånn at kroppen blir avhengig. Eller
at virkestoffene slutter å virke.

På legemiddelområdet har jeg på mange måter fått en slags
dobbeloppdragelse i barndommen – fattern var alltid
skeptisk til medisiner, mens muttern stadig hentet fram det
lille disprilglasset fra medisinskapet. Men det var nok
fatterns holdninger som festet seg best. Det har gitt meg en
tro på at kroppen ordner mange av smålidelsene selv, bare
man gir det litt tid. Trenden nå for tida er at man vil unngå
enhver form for motstand, og at det gjelder å putte i seg en
tablett eller fem når man får det minste vondt et eller annet
sted. Fattern lærte meg at du først venter og ser om det går
over, og så kan du vurdere å gå løs på medisinskapet hvis
det ikke gir seg.

Nå har jeg rundet førr, og det er ikke til å komme fra at med alderen følger også flere plager. For eksempel vondt i hodet etter en stressende arbeidsuke. (Ja, det hender faktisk at vi har det i Farmasiforbundet). Når dette kombineres med tre viltre rabagaster på hjemmebane og en eiendom med seks bygninger og to mål tomt som skriker etter vedlikehold, hender det at det blir litt i meste laget for mitt lille hode. Så da har det faktisk hendt at jeg har skeiet ut med en Ibux eller en Paracet. Og du verden som det virker. For ikke å snakke om pollenallergi, som for min del har blitt kraftigere med åra – nå er jeg avhengig av Cetirizin daglig i vårsesongen hvis det ikke skal renne og klø hele dagen. Derfor er jeg tross alt takknemlig for at disse legemidlene finnes. Men fatterns gamle visdomsord sitter fortsatt som spikret – de må brukes med måte.

Hvert år på denne tiden stiller jeg opp med kamera og blits og fyrer av alle klisjebilders mor. Ihvertfall i fagforeningssammenheng. Jeg tenker på det klassiske håndtrykk-bildet. Bildet av håndtrykket som innleder de sentrale lønnsforhandlingene. Når dette leses har jeg vært i ilden igjen, og tatt håndtrykkbildet av YS-leder Tore Eugen Kvalheim og HSH-direktør Kim Nordlie.

Dette bildet, som havner på nettsidene til en rekke YS-forbund og i mange av medlemsbladene, inkludert bladet du sitter med i hendene nå, er egentlig selve symbolet på det viktigste vi driver med i fagforeningsbransjen. Det symboliserer samarbeidet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne, det symboliserer ritualene som går igjen år etter år, og det symboliserer at det er nye penger på vei til din lommebok.

Lønnsforhandlingene følger en fast oppskrift – hilserunden mellom deltakerne fra partene, small talk-en før man setter seg, plasseringen ved bordet, de innledende, klisjefylte frasene – alt følger lønnsoppgjørsritualboka. Alle som sitter i rommet vet at det meste egentlig er avgjort på forhånd gjennom resultatet i frontfaget, og alle vet at møtet sannsynligvis kommer til å vare så lenge at det blir bestilt overtidspizza til forhandlingsdelegasjonene.

Men mest av alt kjennetegnes lønnsforhandlingene av venting. Mens et ”engere utvalg” med en håndfull utvalgte fra begge parter sitter sammen på et bortgjemt møterom og trekker fram og tilbake i femtiøringene, sitter resten av forhandlingsdelegasjonen og drikker kaffe. Mye kaffe. Møtebordet er fylt av papirer, kalkulatorer, brukte kaffekopper, halvfulle pizzaesker, sjokolade, rosiner, nøtter, pc-er og mobiltelefoner.

Så, når mørket har falt på, sjokoladeskåla er tom og hodene er slitne, meldes det at det engere utvalget har kommet fram til et forslag. Etter et fellesmøte fylt med nye faste fraser og spredte forsøk med dårlig lønnsoppgjørhumor, håndtrykkes det for siste gang. Det er over. For denne gang. Så er det om å gjøre å skvise ut mest mulig i lokale forhandlinger. Lykke til, alle sammen!