Teksttanken

Fløtekarameller … mmm! Den følelsen når karamellen smelter på tunga og smaken fyller munnhulen … det er noe av det beste jeg kan tenke meg. Da jeg var liten, lagde vi alltid fløtekarameller hjemme før jul. Det var mye gris på kjøkkenet når vi holdt på, men resultatet ble fantastisk.

Nå for tiden er det slutt på karamellproduksjon på kjøkkenet før jul, dessverre. Nå kjøper jeg karamellene mine i butikken. Matvarebutikken. På vei til helgehandel forleden passerte jeg apoteket på vei til matbutikken. Og der – utenfor apoteket, i en sjokkselger, som jeg holdt på å krasje med i min iver etter å rekke butikken før ølsalget stengte – ble jeg tilbudt fløtekarameller. Vakkert innpakket i cellofan. Bak karamellene var det hudkrem og plaster og alt det andre apoteket ville selge meg. Men karamellene først, altså.

Hvis du har fulgt meg en stund, vet du at jeg har skrevet om dette før, men jeg slutter ikke å la meg fascinere av hvorfor apoteket prøver å selge meg godterier, julesennep og annet knask. Ja, jeg vet det er juletradisjon, og at (jule)sennepen har sin opprinnelse i drogeproduksjon og har vært brukt medisinsk. Men likevel – la meg få medisinene jeg trenger på apoteket, så fyller jeg gjerne opp handlekurven med karameller, sennep og andre julegodsaker – i matvarebutikken.

God jul!

«I disse koronatider», som det så fint heter (begynner egentlig å bli litt utvasket, det uttrykket) er det ett apotekrelaterttema jeg ikke makter å unngå å skrive om. Nettopp. Munnbind.

I før-koronatiden var dette plagget stort sett forbeholdt helsepersonell, det var bare snodige turister som en sjelden gang dukket opp med munnbind på gata her i Norge.

Nå er munnbind på alles lepper – bokstavelig talt. Et google-søk gir over 2 500 000 treff på dette ordet. Omtrent det samme antallet som munnbind-kongen Idar Vollvik har feilmerket og sendt ut hver dag.

Det er nemlig mange lurendreiere på dette markedet nå. En rekke steder har det vært utsolgt for munnbind, og mange skor seg på å selge munnbind til ågerpris. Du kan få kjøpt munnbind i alle regnbuens farger og i en rekke fiffige design – og til svært varierende pris. Munnbind har nesten blitt det nye moteplagget. Hvem skulle trodd det for et halvt år siden?

Selv sliter jeg litt med å bli venn med munnbindet og holder meg dessuten stort sett unna kollektivtransport og steder med mange mennesker. Men når jeg skal kjøpe munnbind, da ligger jeg unna Vollvik og andre rabagaster, og oppsøker apoteket.

OK, jeg har med tiden innsett at det er fornuftig å smøre seg med solkrem når man er ute i sola. Det tok lang tid før dette ble naturlig for meg, men et par hendelser fra fortiden har vært med på å åpne mine solkrem-øyne. Jeg husker jeg var elleve–tolv år gammel og var på telttur med broder’n og fatter’n på campingparadisøya Langøyene i Oslofjorden. Da vi skulle hjem på søndagen, var ryggen så brent at jeg ikke klarte å sitte med ryggen inntil bilsetet.

Mutter’n hadde sikkert sendt med solkrem, men fattern’n var nok ikke så opptatt av dette på den tiden. Da jeg ble voksen og reiste på coast-to-coast-biltur i USA – med kabriolet – gikk det opp et nytt lys for meg. Da ble jeg nemlig hummerrød på månen, som hadde kommet snikende. Den turen tar jeg ikke en gang til uten solkrem på topplokket, for å si det sånn.

I skrivende stund er det nesten 30 varmegrader, sola steker, og jeg skal ut for å få tak i sesongens utvalg av solkrem. Men hva skal jeg velge? Det finnes en jungel av muligheter i butikker og på apotek. Bør jeg velge Once Face Advanced 8hr Protect Suncare Cream? UV bronze face mist?

Kanskje Sun mousse active? Aqua gelee solaire? Sun Beauty Velvet Milk Sublime Tan? Eller Light & Mattify Face Fluid?

Skal jeg velge miljøvennlig? Environmental Shield City Skin? Kanskje noe som holder skolten solbrent-fri? Head & Scalp Clear & Cool Protect Suncare Spray?

Noe som sikkert er skikkelig sunt, som Ideal Soleil Antioksidant? Eller hva med UV defense sport fresh invisible body spray? Eller den hemmelige som holder meg ung samtidig som jeg blir brun – Secret Anti-Ageing Protective Sun Lotion? Eller rett og slett den som bare heter «solkrem»? Nei, det blir vel for enkelt.

Stadig vekk hører jeg folk si: «Har du tatt på deg solfaktor?» Nei, jeg har ikke det. Jeg har tatt på meg solkrem! Solfaktoren er bare en indikator på hvor godt solkremen beskytter, ikke navnet på produktet!

Nå smører jeg meg med Idéal Soleil Sublime Hydrating Protective Water fra apoteket og stryker til sjøs.

God sommer!

Det var fredag, det var på slutten av det glade åttitallet, og det betydde selvsagt fest og moro for meg og kompisene mine. Jeg hadde nettopp fått lappen, og denne fredagen skulle jeg være sjåfør til festen. Bilen ble fylt opp av øl og glade festgutter, og vi la i vei med høy stemning i bilen.

Ved seksfeltsmotorveien på Furuset i Oslo stod det to jenter og haiket. Gutta kommanderte meg til å stoppe bilen og plukke dem opp. Jeg tror dette er første og eneste gang jeg har rygget på motorveien, og det anbefales ikke.

Så bar det av gårde på fest, og haikerne ble selvsagt invitert med. Det gikk som det måtte gå – to av kompisene mine ble med jentene hjem etter festen, for det viste seg nemlig at de to venninnene bodde sammen. Det som skjedde i leiligheten mens det nærmet seg lørdagens morgengry, skal jeg ikke beskrive i detalj her.

Et par dager etter kom beskjeden. Begge gutta hadde fått skabb. Og det var liten tvil om hvem smittekilden(e) var. Lege- og apotekbesøk måtte til. Det klødde visst noe inni hampen, men det var ikke det verste.
– Det verste var å be moder’n og fader’n og lillesøsteren min å smøre seg med skabbmiddel, sa kompisen min. Vi andre fikk oss en god latter.

Nå er vel skabb strengt ikke alltid like festlig som den gangen på åttitallet, og med de siste månedenes skabb-epidemi er det nok mange som må til legen – og på apoteket – når det klør noe inni hampen. Ta dem godt imot.

Hva har julenissen med apoteket å gjøre? spør du kanskje. Ganske mye, kan jeg fortelle deg. Julenissen har faktisk tette bånd til apoteket. Her er det nemlig en rød tråd.

Dette er historien: I 1886 fant en vaskeekte apoteker, John Pemberton, opp det som er blitt verdens sterkeste merkevare – og verdens mest solgte produkt. Riktig, Coca Cola.

I begynnelsen var det mye rart i den brune leskedrikken, ting som den gamle apotekeren sikkert fant på bakrommet – blant annet en dash kokain.

I 1931 hadde Coca Cola vokst til et stort, internasjonalt konsern, og dette året skulle brusprodusenten slå på stortromma med en stor julereklamekampanje. The Coca Cola Company hyret inn en tegner, som tegnet selveste julenissen på en helt ny måte – med rød drakt, rød lue med hvit dusk, tjukt belte med gullspenne og store, sorte støvler. Og en flaske Coca Cola i hånda, selvsagt.

Dette er julenissen, eller Santa Claus, slik vi kjenner ham i dag. Julenissen er altså et produkt av apoteker Pembertons søte oppfinnelse fra slutten av 1800-tallet.

I vår tid skulle man dessuten tro at julenissen har en finger med i spillet når det gjelder vareutvalget i norske apotek i førjulstida. Julesennep, kongerøkelse, julekaffe, julegløgg, julete, fløtekarameller, hansker, skjerf, lue, ullundertøy og tøfler – dette er bare noen av juleproduktene apotekene pusher på oss nå i julestria.

Og sannelig finnes det ikke apotek i Norge hvor man kan kjøpe en iskald Coca Cola også, hvis man blir tørst av julehandelen. Ringen er sluttet. God jul!

«Farmasøytutlevering» sa de. «Nei», sa Farmasiforbundet. Dette er noe apotekteknikere også kan gjøre. Ok, «risikominimeringstiltak», sa de. Hæ? sa folk. «Ok, reseptfri medisin med veiledning, da», sa de. Og slik ble det.

Fra nyttår blir det nemlig mulig å kjøpe tidligere reseptbelagte medisiner reseptfritt, med veiledning, i apoteket. Og først ut er (trommevirvel) Viagra.

Jeg har skrevet om mitt forhold til Viagra tidligere, for et par år siden testet vi i Farmasiliv hvor lett det var å få kjøpt dette på nett fra utlandet og få det utlevert i Norge, uten å oppsøke lege, noe som var skremmende enkelt.

Ikke for å hovere, men den Viagra-pakka ligger fortsatt uåpnet på kontoret mitt. Den er imidlertid i ferd med å gå ut på dato, så hvis min situasjon skulle forandre seg etter at legemidlet er gått ut, vet jeg nå hvordan jeg enkelt kan skaffe nytt. På apoteket. Med farmasøytutlev…, nei vent, med risikominimeringstilt… eh «reseptfri medisin med veiledning». Med vekt på veiledning. Gjerne fra en apotektekniker.

Ahh… ferie! Snart, i hvert fall. Sommeren banker på døra, og feriebillettene er bestilt. I år reiser jeg til Italia, igjen, et av mine sydligere favorittland.

Før jeg reiser, pakker jeg ferieapoteket i kofferten. Ferieapoteket for en familie på fem består av en sliten toalettmappe med alskens utstyr i, og det kommer ofte godt med, om enn ikke så ofte som før da barna var mindre og enda mer skrubbsår-utsatt.

På plass i Italia hender det også at det blir en tur eller to til lokalapoteket. Det er alltid interessant å oppsøke apotek i andre land og gjerne land som ligger et stykke unna vårt eget. Apotekene i Sør-Europa har ofte et litt mer tradisjonelt uttrykk enn vi er vant til. Et mekka for dem som liker gamle, ærverdige apoteklokaler med mahogni og glassmalerier. Og det gjør jeg jo.

Jeg har med årene faktisk utviklet en hang til å stikke innom forskjellige apotek hver gang jeg er ute og reiser. Jeg tror kanskje det er en yrkesskade etter mange år i apotekfagforeningsbransjen.

Det er nemlig mange staselige apotek å finne der ute, men det er ett apotek som er min desiderte utenlandske favoritt, og det er ikke engang et apotek lenger, nemlig Det lille apotek i København. Her får jeg fantastisk dansk frokost, altså lunsj, med mye godt drikke til. Noen smørrebrød, et par akevitt og en øl på Det lille apotek er som medisin for kropp og sjel.

Dette er mitt beste ferieapotek. Stikk innom hvis du er i Kongens by. God sommer!

Jeg husker det som det skulle vært i går. Den rosa, tyktflytende væsken som muttern kalte pennsilin, med trykk på første stavelse. Denne rosa medisinen fikk jeg servert i store mengder i en gjennomsiktig plastskje hver gang jeg var syk som liten gutt. I hvert fall er det det slik jeg husker det.

Grunnen til at den rosa gugga var rosa, var sikkert at den skulle se god ut, men det var den trolig ikke. Plasteret på såret var sitronbrusen som bestemor kjøpte til meg når jeg var syk, stakkar. For det var så friskt, søtt og godt. Det skulle gjøre meg litt mindre uvel. Av alle medisiner som ikke er medisin, virket den sitronbrusen overraskende bra.

Senere skulle jeg lære at det ikke heter pennsilin med trykk på første stavelse, men penicillin, og at det er et antibiotikum. Og at antibiotika, brukt riktig, er fantastiske legemidler, trolig blant de aller viktigste legemiddeloppfinnelsene noensinne.

Antibiotika fungerer så godt at legene etter hvert ble litt for slepphendte med å skrive det ut. Det viste seg nemlig at det var noe som heter antibiotikaresistens. Mørke skyer begynte å bygge seg opp i horisonten.

I Norge går nå bruken av antibiotika ned. Vi får fortsatt antibiotika ved alvorlige infeksjoner, men legene er blitt mer bevisst på når de skal skrives ut og ikke. Mottoet er «bare når det trengs». La oss håpe at denne utviklingen fortsetter, og at effektive antibiotika vil være med oss lenge, hvis ikke har vi et problem.

Det finnes allikevel en redning. Sønnen min er nemlig veldig opptatt av hvordan han kan bli rik, og å redde verden – i den rekkefølgen. Jeg har bedt ham om å finne opp et legemiddel som fungerer like godt som antibiotika. Hvis han gjør som far sier, ser framtiden forhåpentlig ikke helt mørk ut.

– Pappa! Kan jeg få en av de rosa pastillene dine?

– Nei, nei, ligg unna den boksen der! Det er medisin!

– Å ja, men de ser så gode ut!

Denne samtalen utspilte seg i sommer. Vi var på ferie i California, og jeg måtte som så ofte ellers ty til syrenøytraliserende etter overdrevent mat- og alkoholinntak. Kanskje på tide å gjøre noe med (u)vanene.

Men altså – amerikanske medisiner er ikke som norske medisiner. Riktignok fikk jeg god hjelp av en pharmacy technician i apotekavdelingen på supermarkedet, og tablettene hun ga meg, virket bra. Men de var rosa, og som min datter på ti så riktig påpekte: De så veldig gode ut.

Nå er det langt fra Target i Los Angeles til apoteket på Jernbanetorget i Oslo, men de siste årene har jeg lagt merke til at forpakningene på norske apotek også har blitt mer fargerike. Jeg håper ikke det går så langt at barna mine, eller barn som er enda yngre, blir mer og mer fristet til å smake på pappas medisiner. For da er vi ute å kjøre. Kjøp heller Non Stop til unga!

Forleden var jeg innom lokalapoteket mitt for å hente medisiner til svigermor. Hjemme hos oss er det nemlig jeg som har ansvar for å forsyne hele storfamilien med legemidler, og det er ikke til å stikke under stol at svigermor er en god apotekkunde.

På apoteket mitt er jeg ofte så heldig å bli ekspedert av et av Farmasiforbundets medlemmer, og hun leverer alltid god service og gode råd – med Farmasiforbundets «Autorisert helsepersonell»- nål på brystet. Når jeg ser det, blir jeg alltid litt glad.

Nå har det seg imidlertid sånn at hun er det eneste farmasiforbund-medlemmet på apoteket, og det er jeg ikke så glad for. Jeg mistenker at dette ikke er unikt, og tror det er flere apotek der ute hvor Farmasiforbundet har ett eller få medlemmer – selv om potensialet er mye større.

Jo flere som står sammen på jobben, jo sterkere blir vi. Jo færre som står sammen, jo større makt til arbeidsgiver. Farmasiforbundet drar nå i gang «Verv dine kollegaer». En kampanje med finfine påskjønnelser til deg som verver. Ikke la uorganiserte kollegaer slippe unna!