Teksttanken

– Katten har fått flått.
– Flott.

Denne samtalen har vi ofte hjemme hos oss, hvor det bor to viltre katter som er høyt og lavt ute nesten hele døgnet. Ikke sjelden sitter det en flått og blodkoser seg i pelsen.

Flåtten er en fascinerende liten krabat, som mangedobles i størrelse når den har fått seg et saftig måltid blod fra pattedyr. Fascinerende, men ekkel, og absolutt ikke noe du vil ha på huden din, eller på katten.

Da er det fint å ha apoteket i nærheten. De har nemlig flåttmiddel, og vi er gode kunder. Flåttmiddelet er reseptbelagt, og resepten er av den gode, gamle sorten, på papir fra veterinæren. Så da følger det litt nostalgi med på kjøpet, når man må levere en krøllete papirresept i skranken.

Men billig er det ikke, verken resepten eller legemidlene. Jeg vil nok strekke meg så langt som til å si at medisinen er for dyr.

Det finnes nemlig ingen folketrygd for katter. Det fikk vi smertelig erfare da den ene katten fikk infeksjon og måtte opereres forleden. Jeg snudde meg bort, holdt for nesa og betalte en grusom sum på kortterminalen.

Kvitteringen sendte jeg til Gjensidige. Takk og pris for katteforsikring. Og virkningsfull medisin som er for dyr.

Du trenger ikke Solveig når du har sopp, sa farmasiet.no i en reklamefilm før jul. Nettapoteket vil heller at du bestiller fra dem enn å gå på apoteket for å få råd og veiledning av et ekte menneske. En apotektekniker. Eller farmasøyt.

Det ble bråk. Og medieoppslag. Bodil Røkke og Farmaceutene-leder Urd Andestad så rødt. Og filmen har jeg ikke sett siden.

Nå slår apotekkjedene tilbake. Apotek1 med reklamefilm om verdien av å snakke med et ekte menneske – en apotektekniker. Eller farmasøyt. Den nye filmen er nesten rørende, selv for meg som ikke jobber i apotek.

Og Boots satser på ny innredning i apoteket – hvor inspirasjonen er «det nære, menneskelige og varme», som de skriver i en pressemelding.

Hvor mye nærere og varmere det blir, er jeg usikker på – men det er tydelig at de store kjedene ikke vil la seg pille (hehe) på nesen av en nett-konkurrent.

Nettmarkedet vil de nemlig helst ha for seg selv. For det er faktisk de tre største kjedene som står for det meste av nettapotek-salget her i landet.

Forleden bestilte jeg medisin på nett fra en av de store kjedene. Det var hverken nært, menneskelig eller varmt. Ikke fikk jeg informasjon om legemiddelet, ikke tilgang til pakningsvedlegget, og ikke noe som helst tilbud om å chatte med en apotektekniker – eller farmasøyt – for å få veiledning.

Medisinene blir levert på døra, og hen som leverer er nok menneskelig, og muligens også nær og varm. Men ikke apotektekniker. Eller farmasøyt.

Når dette skrives, forbereder jeg meg samtidig til årets store begivenhet i Farmasiforbundet – nemlig Farmasikongressen. Og hva er vel da mer naturlig enn å ta tak i dette forunderlige ordet, «Farmasikongressen», og putte det inn i en anagramgenerator på internett?

Vel, kanskje ikke så naturlig, men jeg synes anagrammer (når man bytter plass på bokstavene i et ord og får nye ord) er så moro! (Og så er det ikke til å stikke under stol at jeg er veldig glad i Jan Erik Volds geniale dikt «Kulturuke» fra 1969).

Hør bare her:
Farmasikongressen
Eksamensfri sarong
Engrosfirma saknes
Faens skamrosinger
Fasenes krigsroman
Fiks romansesanger
Forsak masseringen
Nifse smaksorganer
Foreningsmassakre
Farmasikongressen

Når dette leses, derimot, er Farmasikongressen over – jeg håper du hadde en fin helg, om du var til stede på Gardermoen, og at det ikke ble noen foreningsmassakre. God jul!

Vanligvis sover jeg godt om natta, men hvis jeg våker og går på do, får jeg ikke sove igjen. Ikke sjans. Da blir jeg liggende og tenke på ting, og denne natta for noen uker siden lå jeg og tenkte på jobb. To ting var i fokus på jobben denne uka – lønnsoppgjøret i apotek, og bygging av nytt tv-studio i sjette etasje i Lakkegata i Oslo, hvor Parat etter hvert skal produsere de fleste av sine mange videopptak.

Leeenge lå jeg sånn og tenkte på kameraer, lyskastere og mikrofoner – og på frontfaget, riksmekleren, overheng, glidning, arbeidstid og ubekvemstillegg. Da jeg omsider var i ferd med å sovne, var jeg sikker på at jeg kom til å drømme om lønnsoppgjør. Isteden drømte jeg at jeg var reality-tv-programleder. (Jeg vet det er kjedelig å høre om andres drømmer, men jeg måtte bare fortelle det).

Da jeg bråvåknet av vekkerklokka et par timer senere, slo det meg: Vi mangler en reality-serie, eller en doku-såpe: «Apoteket». Hvem vil være med?

Jeg elsker norsk sommer! Kanskje særlig langs sørlandskysten, med sin fantastiske skjærgård og sine hyggelige småbyer. Men det var ikke bare derfor jeg satte kursen mot Kragerø tidligere i sommer (noen vil protestere mot at Kragerø er på Sørlandet, men den debatten lar jeg ligge).

Nei, i Kragerø ligger nemlig en av få farmasøytiske produksjonsbedrifter i Norge. Her har de i en årrekke laget produktene vi alle kjenner – Paracet, Ibux, Pyrisept, Weifas nypeekstrakt. Tidligere i år sto bedriften i fare for å gå konkurs, men ble reddet i siste liten. Dette kan du lese mer om et annet sted i dette bladet.

Paradokset er at fabrikker som denne sliter, samtidig som det er et mål at vi skal bli mer selvforsynte her i landet, både når det gjelder legemidler og andre nødvendige produkter. Krigen i Ukraina har aktualisert problemstillingen – det er trist, men sant – i framtida er det ikke sikkert vi kan stole på at vi kan importere akkurat det vi trenger og ønsker akkurat når vi ønsker og trenger det.

Da er det godt å vite at noen kjemper for å beholde viktig produksjon i Norge.

Derfor var det litt ekstra stas å ta turen til Kragerø denne sommerdagen. Jeg forbinder egentlig denne lille byen med båtliv, øl og fest, men fra nå av vil jeg også huske den som byen med tablettfabrikken som ble reddet fra undergangen.

God sommer!

Munnbindpåbudet er historie. Takk og pris. Jeg mener for så vidt at munnbind var et av de minst inngripende tiltakene under pandemien, en enkel, liten innsats vi alle kunne gjøre for å bremse smitten noe. Men fy fillern så glad jeg er for at jeg slipper å grave opp et munnbind hver gang jeg går inn en dør på offentlig sted.

For ikke å snakke om kostnadene. Etter hvert ble jeg nemlig så forfengelig at jeg insisterte på å bruke sorte munnbind, istedenfor blå. De kostet tre ganger så mye, men de så jo utrolig mye bedre ut, da. Jeg følte meg nesten kul.

Munnbindet har imidlertid gjort oss mindre sosiale. Jeg har sikkert passert mange jeg kjenner uten å se hvem de er på grunn av munnbindet. På den annen side – hvis man er litt folkesky en dag og ikke vil ha kontakt med noen, er det bare å ta på seg lue, munnbind og solbriller, og leve inkognitolivet som en annen Hollywood-kjendis.

Så vidt jeg husker, hadde jeg kun hatt på meg munnbind en gang i mitt liv før koronaen kom, og det var da tvillingene mine ble forløst ved keisersnitt. Det munnbindet hengte jeg opp på veggen på hjemmekontoret som et minne, og syntes det var litt søtt. Det synes jeg ikke lenger. Jeg vurderer å røske det ned og pælme det i søpla sammen med alle de andre munnbindene som ligger og slenger rundt i huset.

Hvis jeg skal kjøpe bind på apoteket i framtida, håper jeg det er til kone eller datter, og ikke til munnen.

Omtrent hvert år på disse tider, skriver jeg et sarkastisk-kritisk innlegg om hvor dumt det er at apotekene framstår som rene jule-supermarkeder med sine julesjokoladeesker, julesennep og julekosesokker. Det skal jeg ikke gjøre i år. Nei, isteden vil jeg hylle et av juleproduktene – nemlig kongerøkelsen. Du vet denne lille, runde boksen med hvitt lokk som har vært lik i alle år, og som dukker opp i apotekhyllene når det lakker og lir mot jul.

Du kan nesten si at jula starter på apoteket. Kongerøkelsen er nemlig selve lukta av jul. Uten kongerøkelse fra apoteket, ingen jul i min stue.

Det var mutter’n som introduserte meg for røkelsen – jeg husker fortsatt at jeg var med henne på apoteket for å kjøpe røkelse til jul. Røkelsen ble plassert i en svart hellige tre konger-telysesstake, og sånn jeg husker det, brant den 24 timer i døgnet gjennom hele juletida.

Kongerøkelse-tradisjonen har jeg altså videreført, og nå tror jeg til og med at barna i huset er i ferd med å bite på. De begynner nemlig å etterlyse julelukta fra samme dag som de åpner første luke i sjokoladejulekalenderen. Det er far fornøyd med, der han sitter i godstolen med sin julebokk.

God jul!

Jeg vil gjerne ta deg med tilbake til en maidag i 1989. Jeg var russ, og på russetreff på Tryvann traff jeg Trine. Det ble en uforglemmelig kveld, for hun brukte Jane Hellen. Hvis du var ung på åttitallet husker du sikkert den sukkersøte shampoen. Jeg elsket den. Jeg så aldri Trine igjen etter den kvelden ved Tryvannstårnet, men husker fortsatt det søte ansiktet, det lange lyse håret og den vidunderlige duften. I ettertid er jeg egentlig litt usikker på om jeg var mest betatt av Trine eller Jane.

Hvorfor forteller jeg denne historien? Jo, her om dagen var jeg innom apoteket, og der kjente jeg igjen en lukt som lignet. Jeg tviler på at Jane Hellen er i salg i våre dager, og i hvert fall ikke på apoteket. Jeg sjekket ikke, det er svært sjelden jeg sjekker shampo- og balsamutvalget på apoteket, siden mitt hår kun er to millimeter langt og ikke trenger verken glans eller fylde. Så det var nok ikke Jane som var innom apoteket den dagen. Kanskje var det Trine?