Teksttanken

Folk samler på de rareste ting, noe ikke minst Petter Schjerven-programmet ”Tingenes tilstand” på NRK, med samlere av alt fra servietter til gamle støvsugere, tydelig viste.

Jeg samler på teite overskrifter. Det er derfor jeg leverer ”Tabloidtoppen” på denne sida hver uke. Denne muligens noe sære hobbyen har jeg bedrevet siden 2006, og etter hvert har det blitt nesten 1000 dustete titler fra norske tabloid- og nettaviser. Over 300 av dem plukket jeg opp i 2008. Det er vanskelig å kåre de beste, eller skal jeg si verste, men denne saken er absolutt i toppsjiktet fra i fjor:

”Bilsportkonge i nazisex-video med fem prostituerte” (dagbladet.no 31.03.08)

”Bannlyst etter femkantet nazisex-orgie” (kjendis.no 03.04.08)

”Nekter for nazisex i sado-orgie” (dagbladet.no 09.07.08)

Det er ikke uventet Dagbladet som kjørte disse titlene – avisen som skulle ikle seg ny og mer seriøs profil med Anne Aasheim som redaktør, men som isteden har seilt opp som den største leverandøren av dårlige overskrifter. Disse titlene har det meste som kreves av en ultratabloid overskrift: Sex, selvfølgelig, sågar ”nazisex”, hva nå det måtte være, spennende ord som ”orgie” og ”sado”, samt at en slags kjendis også blir koblet inn (”bilsportkonge”). Altså – sex, helst litt på kanten – og kjendiser, er ingrediensene som står øverst på oppskriften for deskjournalistene.

Jeg mistenker at tastaturene på deskene i tabloidavisene har hurtigtaster med de vanligste overskriftene, slik at de slipper å skrive de samme titlene gang etter gang. Dette er tastene jeg tror de fleste deskene opererer med:

Ctrl + F1: Sex

Ctrl + F2: Nakensjokk

Ctrl + F3: Puppeglipp.

Ctrl + F4: Snakker ut om

Ctrl + F5: Den vonde tida.

Ctrl + F6: Se min vakre

Ctrl + F7: Slik har du aldri sett

31 ganger ble puppeglipp-tasten brukt på norske desker i 2008, og nakensjokk-tasten hele 63 ganger. Jeg er redd for at det ikke blir færre i tabloidåret som ligger foran oss. Jeg lover selvfølgelig å finne de dummeste, teiteste, kvalmeste og mest håpløse titlene også i året som kommer.

2008 var året da alle skulle ”blogge”. Begrepet har vært i bruk en stund, men fjoråret ble definitivt det store bloggåret. Jeg har venner som lagde blogg-lignende websider allerede i forrige århundre, men det var før fenomenet fikk et navn. Så var det noen som kom på følgende ide: Lir av deg noen meninger med mer eller mindre jevne mellomrom, legg til et kommentarfelt under teksten din, og vips! så har du en web-logg, altså en blogg.

Det finnes nå titusenvis av blogger, bare på norsk. Det sier meg to ting: Det har blitt mye lettere å nå ut med budskapet sitt, men samtidig har konkurransen om oppmerksomheten blitt mye større.

I jungelen av blogger om alt mulig mellom himmel og jord, er det likevel noen som blir lagt mer merke til enn andre. 2008 ble nemlig året da nettsamfunn og blogger ble tatt skikkelig på alvor også i de store mediene. Noe har skjedd når mannen bak den dustete Facebook-aksjonen for lavere bensinpriser blir en av hovedaktørene i en bensinprisdebatt i RedaksjonEN på NRK. Det kan også bety to ting: Enten oppfatter de store mediene nettaktørene som viktige, eller så er det et litt tafatt forsøk på å være moderne og å henge med i utviklingen. Kanskje en kombinasjon.

Ny teknologi fører til også endringer i språket, og det er en litt stilig del av utviklingen. ”Ping bloggen din på Twingly”, oppfordrer VG nett. En setning som hadde vært fullstendig uten mening kun for få år siden, på samme måte som ”Send ost til 2012” eller ”snakkes på Facebook”.

Det er trivelig å se at det er så mange skriveføre der ute, selv om en del av det som skrives er dårlig formulert oppgulp. Hvis du ikke har annet enn gørr å komme med, hjelper det ikke at du kamuflerer det som en ”blogg”. Vi snakkes på nettet.

Her om dagen skulle Farmasiforbundets rådgiver og økonomiguru Kjell Hundven i banken, som han ofte pleier. Forbundet bruker DnB Nor, og i tillegg til å ordne med regninger for forbundet hadde Kjell lyst til å ta ut noen penger privat. Men den gang ei. ”Da må du nok gå på Kiwi ved siden av her” var beskjeden fra bankdamen.

På Kiwi får du nemlig utført vanlige banktjenester. Det får du ikke lenger hos DnB Nor i Bogstadveien. Får du lyst på en CD mens du er ute og går, kan du stikke innom Posten like ved. Platebutikken er nedlagt, der finner du nå Deli de Luca, hvor du kan kjøpe månedskort til t-banen. Det får du ikke på t-banen, for der billettkontoret lå, ligger Narvesen. Der kan du hente billettene til teateret ved siden av, hvor billettluka stort sett holder stengt.

På Narvesen kan du dessuten kjøpe flybilletter, siden reisebyrået er nedlagt. Det samme gjelder pølsebua på hjørnet, og igjen er Narvesen redningen. Der får du pølser og kaffe latte. Pølser og kaffe får du også på bensinstasjonen nedi gata, men der får du ikke kjøpt vindusviskere til bilen. Bakeren som lå ved siden av bensinstasjonen har gått konk, men på bensinstasjonen får du heldigvis kjøpt ferskt brød, du får sendt postpakker – og du får Paracet.

Ingen grunn til å gå på apoteket for å kjøpe smertestillende, altså, men hvis du har lyst til å kjøpe en bamse eller et puslespill i julegave til poden, har apoteket det du trenger. God jul!

De siste tjue åra har jeg jevnlig frekventert Oslos uteliv, noe som har gitt meg utrolig mange gode opplevelser. I den grad jeg har vært borti utriveligheter, dreier det seg om selvpåført, overdrevent alkoholinntak med påfølgende stort hode og hissige tømmermenn.

Et søk på ordene ”vold” eller ”volden” og ”Oslo” i atekst, som er Norges største nyhetsbase, viser at spalteplassen som brukes på vold i mediene øker år for år. Som et resultat av dette, har ”vi må gjøre noe med den økende volden” blitt et mantra som gjentas gang etter gang av så vel politikere som andre samfunnsdebattanter. Ja, det er klart vi skal gjøre noe med volden. Men faktisk er det slik at bruken av frasen ”den økende volden” øker langt mer enn volden selv.

Volden er nemlig ikke økende i særlig grad. Det er ikke større andel av befolkningen som blir utsatt for vold i norske byer i 2008 enn det var i 1980. Det viser forskning fra Universitetet i Oslo. Problemet er at vi har en overflod av aviser, tv-kanaler og ikke minst nettsteder, som stadig rapporterer om økende vold, til tross for at volden over tid ikke øker. Og nettdebattantene hiver seg på. ”Må snart bevæpne meg bare for å kunne ferdes i den byen”, skriver en hissigpropp på VG nett. ”Om andre vil leke russisk rulett ved å bevege seg inn i den lovløse krigssonen, så dem om det”, skriver en annen.

Dette gjør at Bodil på Snåsa ikke tør å reise til hovedstaden fordi hun tror man ikke kan gå ut på gata uten å bli slått ned. Det er trist. Hvis man sitter på Snåsa, eller i Søgne, eller i Volda (jeg ser ironien i stedsnavnet, men skal la det ligge), og kun forholder seg til tabloidaviser og kjappe nyhetssendinger, er det lett å tro at Oslo er like farlig som de verste storbyene i deler av verden som vi helst ikke vil sammenligne oss med. Det er uhyggelig langt fra sannheten.

Så, Bodil fra Snåsa: Ta deg en tur til Oslo og gå trygt i gatene. Det gjør jeg.

Jeg vet ikke om du er like nettavishekta som meg, men jeg må i hvert fall innom de største nettavisene opptil flere ganger om dagen for å sjekke hva de har kommet opp med siden sist.

Det gjorde jeg også sist søndag – en sånn dag da det både var utrivelig å oppholde seg ute og å foreta forefallende husarbeid inne. Så da ble løsningen enkel – internett. ”Måtte blidgjøre julebordsgjester med sprit” var toppoppslaget på VG Nett da jeg ramlet inn på nettet på morgenkvisten. ”Kjendisjulebordet endte i skandale” meldte dagbladet.no. Her har det tydeligvis skjedd store ting i løpet av natten!

Klokken 10.57 fulgte VG opp med ”Vurderer alko-anmeldelse etter monsterjulebord”, mens Dagbladet meldte ” – Dette er et åpent ran” to timer senere. Her snakker vi åpenbart nasjonal begivenhet av stor viktighet. Saken følges naturligvis tett videre utover dagen av de to tabloidrivalene. ”Nekter for planlagt spritservering” skriver VG kl 14.23, mens Dagbladet kliner til med ” – Det har vært flere graverende forhold” 17 minutter senere. Så går det slag i slag: ”Svensk bløffmaker står bak julebordsskandalen” (dagbladet.no kl 15.51). ”– De visste om mangelen på alkohol før polet stengte” (vg.no kl 19.24). ”Mindreårige servert sprit på skandale-julebord” (dagbladet.no kl 22.24).

Min oppsummering, etter en hjemmesøndag på tabloid-nettet: Noen har vært på et stort julebordarrangement og fått semmer servering. Noen kjente artister har spilt på scenen. Noen har tipset nettavisene.Det er da det slår meg – nå er det juleagurktid! Agurktida inntreffer som kjent vanligvis om sommeren, men sannelig er det ikke en gryende agurktendens i julestria også. Hvem var denne saken vesentlig for? Hvor stor del av befolkningen var egentlig berørt? Hvor viktig var denne saken for folk flest? Den var i hvert fall uhyre viktig for agurk-dyrkerne i Akersgata, som sannsynligvis hadde en kjedelig dag på jobben. Jeg grugleder meg til tabloidene åpner flere luker i adventsagurkkalenderen.

Fredag kveld. Jeg sitter i godstolen, eller reclineren, som vel er det tidsrikitge navnet på innretningen, og glor på fredags-tv. Mye bra på fredags-tv – gullrekka på NRK, og ikke minst Senkveld med Thomas og Harald. Det jeg imidlertid funderer på, er hvordan i all verden det har gått til at TV 2-fredagsprogrammet Skal vi danse til de grader har slått an blant seere, annonsører og anmeldere.

Mine spørsmål, som dukker opp mens jeg ser Mikkel Gaup vri seg bortover dansegulvet som om han gikk på dårlig amfetamin, er følgende: Hvor ble det av ironien? Hvor ble det av distansen til det folkelige, det godt voksne, det satte? Hvor ble det av hånflirene mot det banale, det platte og det klamme? Hva skjedde med P3-programlederen som ble flasket opp på ironi og distanse til det voksne og etablerte, og som nå fjoller seg til med fjær og paljetter i prime time på kommers-høyborgen TV 2? Hvordan kan en dyktig humorist og storartet nøtteimitator legge humor og ironi i skuffen og prostituere seg i et program så folkelig? Hvordan kan noe så klamt som selskapsdans – med alle sine teite, kjønnsrollesementerende, spjåkete, og kjedelige sider – bli allemannseie, også blant unge, i beste sendetid? Er det slutt på den fabelaktige tida da det var legitimt å sette spørsmålstegn ved det etablerte, og å skape en ironisk distanse til det satte, tradisjonelle, A4-aktige og kvalitetshumorløse? Har jeg falt av utviklingen i en krapp sving, eller er det nå sånn at vi skal le litt overbærende av den ironiske tidsepoken, før vi går videre med å opprettholde gamle klisjéaktige, banale, kjønnsrollesementerende folk flest-normer?

Det er nok nå, TV 2. Spar oss for en ny sesong. Uansett – jeg skal i hvert fall ikke danse. Ikke faen.

Det dukket opp et nytt begrep i avisene i forrige uke, nemlig «frontal nakenhet». Vel, nytt er det ikke for oss som kan engelsk og følger med på den tullete, amerikanske sensurdebatten fra tid til annen. Der borte har de brukt det fabelaktige begrepet ”frontal nudity” i årevis, for å betegne hva som ikke er lov å vise på TV. På de store network-kanalene, vel å merke, for på kabel og betal-tv er det meste lov. Til nå har begrepet i Norge vært brukt med anførselstegn i omtale av den amerikanske debatten. Nå har anførselstegnene forsvunnet. Det er en herværende norsk skuespiller som er opphavet til importen av begrepet. I Norge har vi heldigvis vært mer eller mindre skånet for fjollete debatter om hvor mye hud som skal vises på TV og på film, til tross for vår tradisjon for å forby visning av nakne mennesker som har seg, hvis hensikten kun er å hisse opp seeren. Det var neppe hensikten i den mye omtalte «sex i en båt full av fisk»-scenen i den aktuelle filmen fra 90-tallet, og som skuespilleren nå tydeligvis angrer på.

Jeg hadde mest lyst til å grave meg ned da debatten om Janet Jacksons «puppeglipp» under Super Bowl-finalen raste for noen år siden. Når en norsk skuespiller nå er redd for at litt for mange skal se deler av en film hun har vært med i, kjenner jeg at jeg igjen famler etter en spade.

”Bind, største du finner + nattbind, uten vinger” sto det på handlelappen. Jeg var i butikken med guttungen på slep og følte jeg hadde vært rimelig effektiv, helt til jeg kom fram til hylla med dameutsyr. Her ble jeg stående. Lenge. Øynene mine flakket opp og ned og bortetter metervis med ulike plast- og pappinpakkede varianter. Guttungen stakk av og satte kursen mot lekeavdelingen.

I begynnelsen var Saba. Så kom Always Ultra – og siden har det eksplodert i en fargesprakende orgie av forskjellige pakninger, typer og merkenavn. Ultra Thin, Good Night, Good Day, med vinger. Uten vinger. Odour Control Plus. Ultra Slim. Body fit. Discreet Multiform. Normal. Ultra Normal Plus. Normal Extreme Fresh med turbo og intercooler. Noen er til og med spesialegnet for å ta unna store mengder av u-ordet som slutter på –flod og som ikke eksisterer i menns vokabular. En mann (og kanskje en kvinne også) kan bli satt ut av mindre.

Jeg tror ikke det finnes en varegruppe i hele supermarked-universet hvor det er så mange valgmuligheter som nettopp på bind og truseinnlegg. (Hva er forresten forskjellen? Jeg trenger kurs!) Ikke engang smågodt finnes det så mange varianter av, og strengt tatt foretrekker jeg vel å fylle opp posen med slikt heller enn fargesprakende produkter som menn helst ikke vil ha fingrene sine borti. Etter ti minutter puttet jeg en rosa og en gul pakke oppi handlekurven og lot det stå til. Neste gang leverer jeg handlelappen på apoteket. Litt diskret.

– Fagforeningsarbeid er noe stort tull, sa en sjef til meg en gang. Jeg var klubbleder, og ledelsen hadde bestemt seg for å stramme inn på driften. Jeg slo i bordet, og fikk dette voksne og reflekterte svaret tilbake. Han hadde ikke skjønt mye, stakkar. Om hvordan norsk arbeidsliv er bygget opp. Om hvordan samarbeid mellom ansatte, arbeidsgivere og staten gjennom årtier har gjort at vi har kommet dit vi er i dag. Og om at det er lønnsomt både for arbeidsgiver og arbeidstaker at man samarbeider. Når de ansatte får innflytelse på sin egen hverdag, en anstendig lønn og anstendige sosiale ordninger, øker trivselen for alle i bedriften. Dermed øker motivasjonen, innsatsen – og overskuddet. De ansatte blir fornøyd. Arbeidsgiveren blir fornøyd. Eieren blir fornøyd. Dette er en åpenbar vinn-vinn-situasjon, og du skal ikke være Einstein for å sette opp dette enkle regnestykket.

– Fagforeninger har utspilt sin rolle, sier noen. De har ikke skjønt mye, stakkar, om utviklingen i arbeidslivet, hvor det stilles større og større krav til profitt, og hvor de ansattes lønn og rettigheter i større og større grad er under press fra norske og ikke minst internasjonale eiere. Fagforeninger er derfor kanskje viktigere nå enn noen gang. Treffer du noen som fortsatt hevder at vi har utspilt vår rolle, bør du sporenstreks gi dem en leksjon i hvordan verden henger sammen. Lykke til.

Her om dagen skulle jeg på apoteket for å hente medisiner til svigermor. For tredje gang på få uker hadde hun pådratt seg luftveisinfeksjon, stakkars, og det skjedde selvfølgelig mens hun var på besøk hos oss. Dermed ble det legevakt-tur og bytur på meg for å handle antibiotika på døgnåpent apotek. I Norge finnes så vidt jeg vet kun to av disse, denne sene kvelden kjørte jeg til det relativt nyåpnede apoteket på Legevakten i Oslo sentrum. Etter å ha trukket kølapp for resepter, begynte jeg å kikke på utvalget. Og der åpenbarte det seg, i all sin prakt. Coca Cola-kjøleskapet. Med Coca Cola, Coca Cola Light og Bonaqua-vann. Ikke akkurat helse i hver dråpe. Dette er første gangen jeg ser et skap fullt av sukkerholdig klissedrikk på et apotek i Norge, og da lurer jeg på: Er vi i ferd med å gå over en grense nå? Snickers neste? I fjor høst var jeg på ferie i New York. Etter et par øl på en pub meldte nikotinsuget seg, og heldigvis var det et døgnåpent apotek rett rundt hjørnet. Blant Cola, potetgull, sjokolade, shampo og engangskameraer fant jeg sigaretter. Fint for meg akkurat da, men er det sånn vi vil ha det i Norge? Hva synes du? Kjør debatt!