Teksttanken

Sønnen min heter Max. Max betyr ”den største”, og jeg synes det er et strålende navn, selv om guttungen strengt tatt er ganske liten av vekst. Det er litt moro at han stadig ser og hører navnet sitt brukt i forskjellige sammenhenger, som når jeg setter bilstereoen på max eller kjøper cola til gutten med navnet hans på.

Nylig oppdaget han navnet sitt i store bokstaver på tv, vi har nemlig fått tilgang til den nye TVNorge-kanalen – den som er for menn.

Ærlig talt – det vi savnet mest på tv akkurat nå, var vel ikke mer ”maskulin underholdning”? MAX er nemlig ”sannsynligvis Norges tøffeste TV-kanal”, ifølge TVNorge-sjef Harald Strømme. ”MAX blir den smarte, morsomme broren i vår TV-familie”, forteller han. I motsetning til Strømmes ikke-smarte, umorsomme ”kvinnekanal” FEM, da, eller? ”Design, reality, fiksjon, skjønnhet og alternativ livsstil” er vel verken smart eller morsomt? Ufrivillig morsomt blir det derimot når kanalsjef Nina Lorgen Flemmen i FEM skal promovere kanalen sin. ”Kanalen blir som å sitte på en café hvor man snakker om sladder, sjokolade, smykker, kjoler, livet, har dype samtaler om barna, SFO, mat, interiør, kaffe latte, prolaps, filmer, naboen, slanking, Toscana, shopping, Brad Pitt og mensen”, sier hun. Ikke noe for tøffe typer her, altså. Sladder er jo noe kvinner helst bør ha dreisen på, og livet og barna snakker jo ikke menn om, så klart.

Denne mediale kjønnsdelingen har vi hatt lenge på ukebladfronten, men også her har det spisset seg litt de siste årene. Siste skudd på stammen av ”manneblader” er bladet Alfa, med kvikkasen Magnus Rønningen i redaktørstolen. I den første utgaven, lokkes det blant annet med sex i bil, halvporno med Triana Iglesias, intervju med sjarmøren Espen Lie og en sak om norske soldater i Kongo. Ikke noe for myke jenter her, altså. Og ikke noe for meg heller. Mulig jeg er sær, men dette treffer ikke meg. Og kona hilser og sier hun ikke kjenner seg igjen i klisje-beskrivelsen av kvinnekanalen, hun heller.

Det jobbes mye med likestilling i Norge, spesielt i arbeidslivet. Det oppfordres til at flere menn skal velge ”kvinneyrker” og omvendt. Men hvor lett er det, når vi blir proppet fulle av stereotypier om kjønn helt fra vi er småtasser? Da er det vel ikke så rart at det går treigt med likestillingen? Jenter – og kvinner – skal være passive og ta seg av de myke omsorgsoppgavene, gutter – og menn – skal være aktive, tøffe, og ta seg av de offensive, synlige og utadrettede oppgavene. Hvis vi ønsker å forandre på dette, er vi vel ikke akkurat på rett vei når mediene er så fulle av disse forslitte stereotypiene.

Ja, jeg forstår at man tenker målgruppe, som selvfølgelig er et av de mest sentrale begrepene i all profesjonell kommunikasjon og markedsføring. Jeg forstår at man kjører målgruppeanalyser og går nærmest vitenskapelig til verks for å treffe best mulig. Men hvorfor skal noen påstå at de vet hva jeg liker? Jeg finner meg ikke å bli satt i disse båsene, og jeg vil i hvert fall ikke at min sønns navn skal assosieres med Harald Strømmes gammeldagse machoidealer. Dem kunne han med fordel ha holdt for seg selv.

Når jeg skal hjem fra jobben i sekretariatet i Farmasiforbundet, passerer jeg nederste del av Karl Johan på vei til bussen – et strøk de fleste kjenner fra mediene som noe av det mest lurvete i hovedstaden, med narkomane og prostituerte på hvert hjørne. Det er bare delvis riktig, men verre enn alt dette er krillselgerne. Du vet, de som overfaller deg på gater, kjøpesentre og alle andre steder med tilbud om fantastiske kosttilskudd basert på fiskeolje og det som verre er. Som du bare må ha. Som er best i test. Og du verden så billig! Kjøp ti esker i dag og få 200 prosent rabatt! Det er mange av dem, og spesielt på Karl Johan, hvor de står med de fjollete plakatene sine og suger tak i intetanende forbipasserende. Jeg har hatt dem på telefonen også, men de samtalene pleier å bli rimelig korte. Nei takk, jeg vil ikke ha krill eller abonnement på omega 3, 4 eller 5 eller noe som helst!

Det finnes bare fire kosttilskudd som norske helsemyndigheter anbefaler. Disse er: tran, folat (for gravide), samt vitamin D og kalsium. Dette er mye greiere å forholde seg til enn provisjonskåte og innpåslitne krillselgere som plager folk på vei hjem etter en stressende arbeidsdag. Jeg skjønner det kan være lurt å lytte til råd fra eksempelvis fastlegen om hvilke tilskudd man bør ta, og det hender faktisk jeg går til innkjøp av slike medikamenter etter legens og myndighetenes råd.

Da er det godt å ha apoteket. La gå, det har sneket seg inn et og annet snodig kosttilskudd her også, men de jeg treffer på apoteket prøver ikke å prakke på meg all verdens merkelige fiskeolje- og vitaminprodukter med rare navn. Men de har greie på det de snakker om hvis jeg skulle finne på å spørre om hva som er lurt å putte i seg av denslags.

Bestemor var syk. Ofte og mye. Jeg var vel ikke gamle knotten første gang hun røyk inn på sykehuset med sitt første hjerteinfarkt, og siden gikk det slag i slag – bokstavelig talt. Jeg husker bestemor kom hjem fra et av disse sykehusoppholdene med det som skulle være informasjon om sykdommen og behandlingen. Allerede da våknet mitt kommunikasjonsmanninnstikt. Informasjonen om det alvorligste hun hadde opplevd så langt i livet besto av et stensilert A4-ark, skjevt trykket og nesten uleselig. Ikke en ingress, ikke en faktaramme, ikke en logo – kun en grøtete, blå smørje som var mer egnet til å skape enda mer bekymring enn å gi god og forståelig informasjon.

Dette begynner å bli noen år siden, og jeg håper stensilmaskinene har avgått ved døden, i likhet med bestemor. Men jeg mistenker at det fortsatt er mye å hente når det gjelder kommunikasjon. Velfungerende kommunikasjon er nemlig noe av det aller viktigste for en pasient – når alt annet ser mørkt ut er det ihvertfall ålreit å bli møtt med god informasjon. Her har det norske helsevesenet mye å lære. Jo da, de store sykehusene har profesjonelle kommunikasjonsavdelinger som sikkert gjør en god jobb, men som en gjennomsnittlig helseforbruker føler jeg meg ikke sikker på at ståa er optimal.

Som småbarnsfar har jeg de siste årene hatt mer kontakt med helsevesenet enn tidligere. Mye mer, selv om det heldigvis har gått rimelig bra så langt. Legevaktbesøk, barnelegevisitter og utflukter til diverse spesialister blir liksom en del av hverdagen.

Når jeg for eksempel kommer inn på min lokale legevakt, blir jeg møtt med en håndskreven, neongul plakat med påskriften ”Trekk kølapp her”. På resepsjonens glassvegg er det klistret opp lapper med forskjellig informasjon – i et virrvarr av håndskrift, forskjellige fonter og med flere skrivefeil. Det samme opplever jeg på så å si samtlige legekontorer og helseinstitusjoner jeg besøker.

Hvor er kvalitetssikringen? Hvor er tanken om en helhetlig profil, og hva med estetikken? Man ønsker å føle seg trygg når man oppsøker lege og sykehus, men dette er faktisk med på å gjøre legebesøkene mindre betryggende. Når helsepersonell ikke engang kan føre en penn, hvordan kan jeg da være trygg på at de kan føre en skalpell? Det handler til syvende og sist om tiltro til helsevesenet, og er det noe helsevesenet trenger, så er det større tiltro og bedre omdømme. Når jeg kommer inn på et legekontor eller en legevakt vil jeg ikke bli møtt med plakater som minner mer om oppslagstavla i en Rimi-butikk enn om et sted der jeg overlater kroppen min – og barna mine – i fremmedes hender.

Jeg forstår at ressursene er knappe og at man i en presset hverdag må prioritere behandling av pasienter høyest. Men å nedprioritere kommunikasjon og informasjon i denne sammenhengen er – ja, ganske sykt.

I dag har jeg bygget en mur. Det er ikke en stor mur, men en søt liten hagemur som snart skal danne den ene siden på et blomsterbed. For en som egentlig har kontorhender og en rekke tommeltotter er det en viss tilfredsstillelse i å skape noe synlig og konkret. Jeg er derfor ganske stolt av muren min, så i kveld går jeg fornøyd til sengs, svett og med mørtel under neglene. Men sånn generelt mener jeg at det er altfor mange murer i verden – både bokstavelig og i overført betydning. Når jeg leser om byggingen av muren mellom israelere og palestinere, for eksempel, gremmes jeg på det groveste. Men det finnes også mange usynlige murer mellom mennesker. Vi er altfor flinke til å sette hverandre i bås og danne ”dem” og ”oss”-bilder.

Hvilke murer finnes på jobben din? Er det en mur mellom eldre og unge? Mellom farmasøyter og apotekteknikere? Mellom ”norske” og ”utenlandske” kolleger? Mellom de ansatte og apotekeren? Denne utgaven av Farmasiliv tar opp flere av disse metaforiske murene – Cicilie er sykepleier i apotek, og har ved enkelte anledninger opplevd at det har vært tendenser til en usynlig mur mellom henne og apotekteknikere som er bekymret for stillingene sine. Kollegene på Mortensrud apotek har på den annen side tilsynelatende revet de fleste murene mellom ansatte fra vidt forskjellige kulturer og steder i verden.

Jeg oppfordrer herved alle til å gjøre det stikk motsatte av det jeg har gjort i dag – riv en mur isteden for å bygge en. Bygg heller broer, det er mye hyggeligere.

Farmasiforbundet er blitt moderne, og har åpnet for kommunikasjon med medlemmene i flere nye kanaler, blant annet med kommentarmuligheter på forbundets websider og en egen gruppe på Facebook. Jeg følger nøye med på hva som skrives her, og det første jeg tenker når jeg ser engasjementet, er: Fabelaktig! Hva er vel bedre enn mer kontakt med – og mellom – medlemmer og andre interesserte? En demokratisk arena hvor alle kan bidra med sine tanker og meninger! Dette er strålende, og dette skal vi videreutvikle, selv om det krever både tid og ressurser.

Det neste jeg tenker på, når den første begeistringen har lagt seg, er eventyret om den lille røde høna. Kjenner du til det eventyret? Den lille, røde høna måtte så, høste, male kornet og bake brødet alene, mens de andre, sultne dyra så på. De gadd ikke å hjelpe til, men da brødet var ferdig, ville alle ha. Ingen fikk. Høna spiste opp brødet selv. Et godt gammeldags moral-eventyr som vi leser for barna for å banke inn litt sunt folkevett. Ser du hvor jeg vil hen? Hvis ikke – ta en kikk på kommentarene til sakene om tariffoppgjøret på farmasiforbundet.no og på forbundets Facebook-gruppe. Så skaffer du deg eventyret og leser det to ganger. Da skjønner du kanskje hva jeg mener. ”Hvem vil engasjere seg som tillitsvalgte og bidra til at apotekteknikere får bedre lønn og får beholde sine goder?”, spurte den lille, røde høna. Ved neste lønnsoppgjør håper jeg svaret er ”jeg vil!”

Scene: Et fullstappet apotek, folk står tett i tett og knuger kølappene sine i svette hender. En tydelig utilpass kunde kommer fram til skranken, kikker rundt seg, lener seg usikkert fram og nærmest hvisker til damen i skranken: ”Jeg skulle hatt noe…ehem…Alcos-Anal, jeg”. Hvorpå apotekdamen (om det var en apotektekniker eller farmasøyt sier historien ingenting om) nærmest roper tilbake til kunden så hele apoteket hører det: ”Alcos-Anal, ja! Skal du ha salve eller stikkpiller??”

Dette høres kanskje ut som en konstruert situasjon, kanskje som utgangspunkt for gruppearbeid i yrkesetikk. ”Vise respekt for kundens behov for diskresjon”, remember? Men det er faktisk en sann historie. Hvis det hadde vært en spade i nærheten hadde denne kunden gravd seg ned sporenstreks.

Det var broren min som overhørte dette opptrinnet for et par år siden, og det er mulig at det har skjedd en utvikling på diskresjonsområdet siden den gang. Hvordan er det egentlig med diskresjonen på apoteket? Husker du Farmasiforbundets etiske retningslinjer, eller ligger de i en skuff? Ta dem i så fall fram igjen, eller skriv dem ut fra forbundets nettside. Og så er det selvfølgelig lov til å tenke selv, og det tror jeg apotekteknikere er ganske gode til.

Det kan nok tenkes at denne kunden kvier seg for å gå på apoteket neste gang han trenger noe som kan være litt flaut å snakke om, og heller bestiller hemoroidemiddel fra et eller annet suspekt nettapotek. Da vet han ikke sikkert om det er hemoroidesalve eller for eksempel superlim i tuben han får tilsendt…

Alternativt kan han handle trygt i et av de norske nettapotekene som nå kan selge reseptfritt via nettet. Han kommer i hvert fall neppe til å bruke navnet ”Alcos-Anal” på et apotek igjen, med mindre han har brukt forkledningstrikset nese-brille-bart og ikledd seg hatt og frakk først.

Jeg har kjøpt meg ny sofa. Ny sofa er en stor begivenhet, og heldigvis er den like behagelig å ligge på som jeg håpet. Å sette den sammen, derimot, var alt annet enn behagelig. Hvis du har sett en bruksanvisning for møbler skjønner du kanskje hva jeg mener. Nesten alle møbelbruksanvisninger er bortimot ubrukelige. Dårlig trykk, bittesmå, nesten uleselige bokstaver, dårlig språk, utydelige og mangelfulle tegninger…irritasjonslista er lang. Jeg tar et lite forbehold om at jeg og kona muligens har spesielt tungt for det, men antar at det er flere som sliter med det samme problemet. IKEA skiller seg faktisk positivt ut her. Det vil si at vi har mange ganger forbannet dem og bruksanvisningene deres også, når møbelet ser helt feil ut og vi har fire skruer for mye og en mutter for lite. Men, etter å ha lest en ekstra gang ender vi nesten alltid opp med refrenget ”IKEA har alltid rett”. LIVING, derimot…

Du har kanskje ikke tenkt over det, men en bruksanvisning er i aller høyeste grad kommunikasjon. Bruksanvisningen er på en måte produktets velkomstbrev. Førsteinntrykket. Ansiktet. Så hvorfor kobles sjelden eller aldri kommunikasjonsfolk inn når bruksanvisninger skal lages? Kommunikatører er de første som burde blitt spurt, men blir tydeligvis aldri kontaktet. Dette gjelder ikke bare møbler, men det meste av produkter som forbrukeren på en eller annen måte må montere for at de skal virke. Elektronikk, belysning, sportsutstyr, kjøkkenapparater, byggevarer…

Mange produsenter bommer dessuten på målgruppa si og tror at alle vet hva intrikate tekniske begreper betyr. Det hjelper ikke at bruksanvisningen ber deg om å koble X til Y hvis du ikke vet hva verken X eller Y er, eller hvordan de ser ut. Jeg mistenker at det er ingeniører og ikke kommunikasjonsfolk som har hatt ansvaret.

På ”bruksanvisningen” til min nye sofa sto det at monteringen skulle ta en halvtime. Det tok fire og en halv. Bare å forstå opp og ned på arket tok en halvtime. Men ikke nok med det – da sofaen var nesten ferdig montert, viste det seg at den hadde en skade. Dermed ble klage innlevert, og ny sofa kom på døra. Denne gangen tok den bare to og en halv time å montere. Altså til sammen sju timer med banning og svetting i selskap med en gjenstridig sofa og en ubrukelig bruksanvisning. Flere ganger var jeg på vei ned i garasjen for å hente motorsaga, men klarte heldigvis å beherske meg.

Det som forundrer meg er at store, seriøse aktører, for eksempel i møbelbransjen, som bruker store penger på merkevarebygging, ikke forstår at dette er med på å forme bedriftens omdømme. Møbelkjeden LIVING står ikke høyt i kurs hos meg etter dette, for å si det sånn, til tross for at de bruker millioner av kroner på glossy annonseinnstikk og fancy reklameplakater.

Jeg har et gratis tips til deg som er ute etter en god kommunikasjonsforretningside: Sats på bruksanvisningsmarkedet, for her er det et utrolig potensial.

Når jeg i spalten ”Min hverdag” spør om hvorfor det er så få menn i apotekteknikeryrket, får jeg alltid det samme svaret: Lønna. Bare kikk på side 47 i dette bladet. Alle svarer det samme, og de er sikkert inne på noe. Det er klart lønna er medvirkende, men det finnes mange menn som tjener dårligere enn det du som apotektekniker gjør. Jeg tror derfor ikke dette er hele forklaringen. Jeg tror det handler om kjønn. Eller rettere sagt om kjønnsroller. Og kjønnsdeling. Og forventninger. Og oppdragelse.

Det forventes at jenter skal være omsorgsfulle. Gutter skal være tøffe. Jenter skal være rosa prinsesser, gutta skal være riddere eller monstre eller sjørøvere eller noe med våpen. Dette er veldig tydelig for meg som småbarnsfar nå for tida. Forleden var jeg på allidrett-trening med sønnen min på fire og et halvt, og der ble dette bekreftet nok en gang: gutta spilte innebandy og slo rundt seg med køller, jentene danset ballett i den andre delen av gymsalen. Det samme kan du se hvis du går inn i en hvilken som helst lekebutikk, eller slår på en av de utallige (og ofte elendige) barnekanalene på TV. Rosa, søtt og prinsesseaktig for jentene, blått, tøft og skummelt for gutta.

Dette gjør noe med oss. Vi blir oppdratt, mer eller mindre bevisst, til at jentene skal være passive, følsomme og kjærlige, mens gutta skal være aktive, pågående og forsiktige med å vise følelser. Bortsett fra på idrettsbanen, der er det så klart lov å være sint. Det starter altså allerede når barna er bitte små, og fortsetter gjennom hele barndommen og ungdommen. Ikke rart da at det får konsekvenser når de blir voksne. For yrkesvalg, for eksempel. Helse og omsorg er en jentegreie. Jeg mistenker at det kan være litt pinlig å søke seg til helse- og sosialfag på skolen hvis du er gutt. Heldigvis er det noen få som gjør det likevel. Men det burde vært flere!

Vil du ha flere mannlige kolleger? Da må det noen grunnleggende endringer til. Hvis vi ønsker mer kjønnsvarierte yrkesvalg, holder det ikke å justere litt på lønna eller å mase på gutta om å ta andre valg når de er 15-16 år. Vi må begynne mye tidligere.

En gang i min ungdom, for sånn cirka 20 år siden, var jeg FSK i KNM, i TSD. Ikke nok med det, jeg var ULM også. Kompisen min var KVM på MTB. For å oppklare litt: Jeg var fjernskriver-krypto-operatør i Kongelig norsk marine, i Trøndelag sjøforsvarsdistrikt. Der hadde jeg graden ”utskrevet ledende menig”. Kompisen var kvartermester på missiltorpedobåt.

Det var i Forsvaret at jeg hørte uttrykket TBF for første gang. Vi lo mye av disse forkortelsene på brakka i Trondheim, men i ettertid har jeg skjønt at det ikke bare er Forsvaret som elsker TBF-er (ja, trebokstavsforkortelser, altså).

Daglig omgir vi oss med en bråte TBF-er, også i kommunikasjonsbransjen. Har du tenkt over det? Hvorfor alt på død og liv må forkortes med tre bokstaver? I dag har jeg for eksempel sendt SMS flere ganger med min nye HTC. MMS driver jeg ikke så mye med, selv om det ble spådd at det kom til å ta av etter at vi hadde hatt GSM en stund. MSN bruker jeg heller ikke så ofte, selv om jeg har drevet med EDB i snart 20 år. USB, derimot, er utrolig praktisk når man jobber med IKT.

Hjemme har jeg en DAB som jeg hører NRK og BBC på. Hvis jeg da ikke setter på en DVD isteden. Min gamle VHS har jeg ikke hatt hjerte til å kaste, så den står og støver ned i en BBB-reol.

Når jeg skal ut og reise fra OSL, bruker jeg gjerne NSB for å komme meg til flyplassen. Når jeg betaler flybilletten til SAS eller KLM, går transaksjonen gjennom BBS. Bestillingen har jeg gjort på WWW. Skal jeg på kortere reiser, bruker jeg SUV.

Jeg er godt fornøyd med jobben min, men sånn for sikkerhets skyld abonnerer jeg på en RSS med informasjon om ledige stillinger. Kanskje skal jeg søke på en jobb i PST? Eller DSB? NHO? Noe innen VVS? Hos SMK får jeg vel ikke jobb, jeg har jo ikke vært med i AUF. Uansett hvor jeg skal jobbe, er det imidlertid viktig for meg at bedriften er opptatt av HMS. Og CSR, så klart.

Hvis jeg kunne velge helt fritt, ville jeg nok jobbet i en NGO. Der skulle jeg jobbet til jeg gikk av med AFP og fikk pensjonen min fra SPK.

OMG! Har glemt at jeg må hente guttungen på SFO! BRB!

Har du forsikret huset ditt? Ja, selvfølgelig har du det. Du vil jo ikke stå på bar bakke den dagen hjemmet ditt begynner å brenne. Antakelig har du også ”forsikret” jobben din, siden du leser dette medlemsbladet. For det er nemlig det et fagforeningsmedlemskap er – en forsikring. Du vil jo ikke stå på bar bakke når arbeidsforholdet ditt begynner å brenne. Derfor fungerer medlemskapet i Farmasiforbundet slik at du får hjelp når noe er vanskelig på jobben – dårlige arbeidsforhold, arbeidsgivere som ikke følger avtaler, og ikke minst ved nedbemanning og oppsigelse. Forsikringspremien er medlemskontingenten du betaler hver måned. Noen ”gratispassasjerer” tror at det er greit å stå utenfor, fordi de innbiller seg at de ikke får noe igjen for medlemskapet sitt. At det er en generaltabbe finner de ofte først ut den dagen oppstår et problem. Da er det for seint å melde seg inn for å få hjelp.

Men medlemskapet er selvfølgelig mer enn en forsikring av din egen arbeidssituasjon, det er også en forsikring om at du er omfattet av avtaler som sikrer gode lønns- og arbeidsforhold. Hvis alle hadde tenkt som gratispassasjerene – at dette ordner seg nok uten at jeg trenger å være fagorganisert, så hadde heller ingen vært fagorganisert. Og hadde det ikke vært for fagforeningene, hadde norske arbeidstakere hatt langt dårligere betingelser. Da hadde det vært fritt fram for arbeidsgiverne til å bestemme over alt fra lønn til ferie, permisjoner og pensjon. Den sterkestes rett hadde vært den viktigste loven, istedenfor loven om at vi er sterke sammen, som jo er selve grunnlaget for fagbevegelsen. Forskjellene i lønns- og arbeidsbetingelser hadde vært mye større, og mange hadde blitt stående med lua i hånda. I den grad noen bruker lue på jobben, da.

Husk at de aller fleste arbeidsgivere også har en forsikring av denne typen. De er nemlig også medlemmer – i en arbeidsgiverforening. De har som regel store ressurser i ryggen som skal sikre deres interesser best mulig. Det har du også – som medlem i Farmasiforbundet. Vis denne lille visdomsteksten til de særingene som fortsatt ikke er organisert, og fortell dem hvor hunden er begravet og hvor skapet skal stå. Det er for seint å kjøpe husforsikring den dagen hjemmet ditt ser ut som en askehaug.