Teksttanken

Har du forsikret huset ditt? Ja, selvfølgelig har du det. Du vil jo ikke stå på bar bakke den dagen hjemmet ditt begynner å brenne. Antakelig har du også ”forsikret” jobben din, siden du leser dette medlemsbladet. For det er nemlig det et fagforeningsmedlemskap er – en forsikring. Du vil jo ikke stå på bar bakke når arbeidsforholdet ditt begynner å brenne. Derfor fungerer medlemskapet i Farmasiforbundet slik at du får hjelp når noe er vanskelig på jobben – dårlige arbeidsforhold, arbeidsgivere som ikke følger avtaler, og ikke minst ved nedbemanning og oppsigelse. Forsikringspremien er medlemskontingenten du betaler hver måned. Noen ”gratispassasjerer” tror at det er greit å stå utenfor, fordi de innbiller seg at de ikke får noe igjen for medlemskapet sitt. At det er en generaltabbe finner de ofte først ut den dagen oppstår et problem. Da er det for seint å melde seg inn for å få hjelp.

Men medlemskapet er selvfølgelig mer enn en forsikring av din egen arbeidssituasjon, det er også en forsikring om at du er omfattet av avtaler som sikrer gode lønns- og arbeidsforhold. Hvis alle hadde tenkt som gratispassasjerene – at dette ordner seg nok uten at jeg trenger å være fagorganisert, så hadde heller ingen vært fagorganisert. Og hadde det ikke vært for fagforeningene, hadde norske arbeidstakere hatt langt dårligere betingelser. Da hadde det vært fritt fram for arbeidsgiverne til å bestemme over alt fra lønn til ferie, permisjoner og pensjon. Den sterkestes rett hadde vært den viktigste loven, istedenfor loven om at vi er sterke sammen, som jo er selve grunnlaget for fagbevegelsen. Forskjellene i lønns- og arbeidsbetingelser hadde vært mye større, og mange hadde blitt stående med lua i hånda. I den grad noen bruker lue på jobben, da.

Husk at de aller fleste arbeidsgivere også har en forsikring av denne typen. De er nemlig også medlemmer – i en arbeidsgiverforening. De har som regel store ressurser i ryggen som skal sikre deres interesser best mulig. Det har du også – som medlem i Farmasiforbundet. Vis denne lille visdomsteksten til de særingene som fortsatt ikke er organisert, og fortell dem hvor hunden er begravet og hvor skapet skal stå. Det er for seint å kjøpe husforsikring den dagen hjemmet ditt ser ut som en askehaug.

Jeg har alltid vært veldig glad i damer. Kanskje ikke unaturlig for en ung (hmm…) herremann, men det er ikke alle menn som er så heldige med sin jobbsituasjon som det jeg er. Hver dag omgås jeg damer på jobb. Mange flotte, dyktige, sjarmerende damer. Jeg er glad for at jeg jobber med en kvinnedominert yrkesgruppe. Kvinner er snille, hyggelige, pene, smarte, omsorgsfulle, sexy og noen ganger litt beskjedne. Det er derfor jeg er glad i dere.

I Farmasiforbundet er det rundt 3500 medlemmer. Jeg har ikke noe eksakt tall, men jeg vet at de aller, aller fleste er damer. Og jeg tror de fleste er nesten alt jeg lister opp over. Det er i grunnen bare det siste jeg ikke er fullt så fornøyd med. Dere er nemlig litt for beskjedne. Jeg er svært lite glad i det gamle tradisjoner tilsier – nemlig at kvinner skal være litt tilbakeholdne. Jeg liker at dere stikker dere fram! Vis hvem dere er og hva dere står for! Det er bare det som mangler for at dere skal være perfekte.

Her må jeg skynde meg å legge til at jeg også er uhyre skeptisk til å sette folk i bås. Det er for lett å si at kvinner er slik og menn er slik, fordi vi alle er forskjellige individer. Men jeg tror jeg er inne på noe her.

På et tidspunkt hvert tredje år i Farmasiforbundet-sammenheng glemmes imidlertid den eventuelle beskjedenheten for en liten stund. Jeg snakker om festmiddagen og spesielt den påfølgende dansen på de av Farmasiforbundets representantskapsmøter der det er valg av ny ledelse. Da hives kvinnehemningene over bord. Da skal det danses – mye og lenge. Siden det kun er en liten håndfull menn og flerfoldige dusin med kvinner på disse møtene, er det derfor noen av oss som blir ganske varme i trøya og støle i beina – enten vi vil eller ikke. Da nytter det ikke å protestere, selv om jeg egentlig er skeptisk til denne merkelige aktiviteten som oftest bør involvere en mann og en kvinne.

Årets representantskapsmøte nærmer seg med stormskritt, men denne gangen må jeg nok melde pass hva dansing angår. Jeg har ”dessverre” fått skader i begge knærne. Sorry, damer. Men jeg liker dere like godt for det!

Nå er det endelig overstått. Jeg har fulgt med som en smed de siste ukene av valgkampen, men ingen av politikerne har fått meg til å endre standpunkt. Jeg står fjellstøtt på mitt, ut fra mitt partis ideologi og verdier. Enkeltsaker som bensinpris og bompenger bryr jeg meg lite om. Men det er en sak jeg har bitt meg merke i, og som til de grader handler om ideologi: Såkalt «konkurranseutsetting» av helse- og omsorgstjenester. Eller privatisering, som er det egentlige ordet for dette. Hva er det egentlig som skjer når man «konkurranseutsetter» helse- og omsorgstjenester? Jo, noen (rike og gjerne utenlandske) eiere ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Ellers ville de jo ikke vurdert å drive med helsetjenester i det hele tatt. I min verden skurrer dette.

Altså – hvis det er mulig å tjene penger på å drive et privat sykehus, for eksempel, betyr det at det forsvinner en pengesum til eierne. Hvis private kan tjener penger på dette, hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme? For så å putte overskuddet tilbake i felleskassa, slik at det blir enda mer penger å bruke på helse. Resultat: Flere blir behandlet, færre kjøper seg forbi helsekøen, og ingen private eiere kan skumme fløten.

Hva har dette med apotek å gjøre? Ikke så veldig mye, direkte, men husk at det offentlige er apotekenes største «kunde», og at apotek fortsatt er en del av helsevesenet. Det siste er et av de viktigste prinsippene Farmasiforbundet står for. Og for å ta en liten kikk over grensen – i Sverige har staten drevet alle apotek i snart 40 år – et monopol med suksess som har sikret at ikke profittfokuserte eiere har kunnet sko seg på formidling av legemidler. Nå har den privatiseringskåte, svenske regjeringen fått det som de vil, og en stor del av apotekene er i ferd med å bli solgt. Til (rike og ofte utenlandske) eiere som ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Omtrent som i Norge, med andre ord. Partier og politikere som står for denne tankegangen, kommer aldri til å slippe inn i min verden.

Jeg har ikke fått den enda, i hvert fall ikke når dette skrives. Men det kan godt hende jeg får den snart, jeg vet om folk som har fått den. Ja, for det jeg vet har alle jeg kjenner fått den når dette trykkes. Hvis jeg får den, tror jeg det blir noen kjedelige dager, men at den går relativt fort over uten at jeg får varige mén.

Jeg snakker selvfølgelig om svineinfluensaen. Den relativt ufarlige sykdommen med det skumle, ekle navnet. Smak litt på det – ”svineinfluensa”. Fy og fysj, grisete og ekkelt. Omtrent som ”byllepest”. Hadde den bare hett noe litt mer poetisk. ”Spanskesyken” hørtes på en måte hyggeligere og mer eksotisk ut, selv om den var langt farligere da den feide over landet en gang på begynnelsen av forrige århundre.

Hvis du er blant dem som leser tabloidavisene flittig, er du trolig ganske redd nå. Avisene har kjørt knallhardt på i månedsvis med skumle forsider og eksempler på stakkarer som har blitt alvorlig svinesyke. Du kan knapt åpne en avis uten å få inntrykk av at folk kommer til å dø som griser i slaktetida. Sannheten er, og det burde vel ikke komme som en bombe på dyktige apotekteknikere, at vanlig influensa også tar mange liv i Norge hvert år. Men det er det sjelden vi hører om, da er det jo ikke snakk om en pandemi med et skummelt navn som egner seg ypperlig for saftige overskrifter.

Forsøket med å omdøpe sykdommen til en bokstav- og tallforkortelse som ingen husker, har selvfølgelig falt på steingrunn. Svineinfluensa er og blir svineinfluensa. Hvor farlig sykdommen egentlig er, og hva apotekkjedene og myndighetene tenker om saken, kan du lese et annet sted i denne utgaven av Apotekteknikeren. Jeg lover at artikkelen om H1N1-influensaen er helt fri for tabloiditet, og håper du synes den er nyttig for din jobbsituasjon.

Jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke én dag til hjemme. Jeg ligger søvnløs og fantaserer om lønn og pensjon. Jeg drømmer om forbundet hver natt. Om dagen surfer jeg på nettet mens jeg drømmer meg tilbake til jobben. Forleden fant jeg en anagram-generator, som stokker om bokstavene i et ord slik at nye ord dannes. Sporenstreks tastet jeg inn ”Farmasiforbundet”, og her er noe av resultatet – en smule inspirert av Jan Erik Vold:

Farmasiforbundet

Trandumfobifrase

Safrantimeforbud

Safirteamforbund

Tabuframforsiden

Seminarfrufotbad

Rufsenaboframtid

Sofaurbanfremtid

Matbodsafirfruen

Tabusniffmaroder

Rundbiffmatoaser

Radonsiffermatbu

Iranstraffeombud

Marinesaftforbud

Barnematdiffusor

Tarmfiseforbunda

Fornuftsamarbeid

Vel, det er ikke helt sant at jeg mistrives i permisjon, snarere tvert imot. Men jeg ser fram til ny frisk med masse fornuftsamarbeid igjen fra midten av juli. God sommer så lenge!

For tida gromkoser jeg meg som hjemmepappa med tvillinger, som snart er ett år gamle. Stort sett går det strålende, men det er ikke til å stikke under en stol at det blir litt snørr og tårer i perioder. Dermed blir det også, ikke uventet, noen turer på apoteket. Apoteket blir mer og mer som en god venn etter hvert som pappapermen skrider fram, og når lokalapoteket mitt dessuten har utvidet, går det også an å komme inn i lokalet med tvillingvogn uten å rive ned fjorten shampoflasker og en stabel med førstehjelpsputer på veien.

Så langt er alt strålende. Men så skjer det som gjør at jeg umiddelbart trekker opp notisboka og noterer en ide til neste utgave av Apotekteknikeren. Over hylla med tvillingtingene jeg leter etter, står det nemlig ”Mor og barn”. Så det er altså mor som tar seg av alt som har med barna å gjøre i Vitusapoteks bakstreverske verden. Sånt irriterer meg, som langtidshjemmeværende trebarnsfar med tungt ansvar både for gnagernes kroppsvæsker og alt det andre som har med barnas helse og trivsel å gjøre. Også ukebladbransjen går i baret her – nylig ble det lansert et nytt magasin nettopp med navnet ”Mor og barn”. Vi gutta får vel nøye oss med lettkledde damer og bilsport-blader vi, da, og overlate de slitsomme barnegreiene til mor.

Bootsapotek har skjønt det. Da jeg besøkte det nyåpnede Boots-apoteket i Odda, ble jeg oppmerksom på noen klistremerker på gulvet. ”Pappa denne veien” sto det på pilene som ledet mot barnehylla. Flott! Like flott var det ikke da jeg sjekket nettsidene til Boots for å prøve å finne mer om dette. ”Boots har et stort utvalg av mor og barn-produkter i god kvalitet til gunstige priser” fikk jeg beskjed om der. Tilbake til start.

Jippi – jeg har fått meg medisinskap! Husker du jeg fortalte om den overfylte ”apotek-kurven” jeg har hatt stående i skapet på badet? Vel, den er nå historie. Til jul fikk vi nemlig medisinskap, som nå (nylig) er montert på veggen over doen. Der henger det, skinnende, flunkende nytt, med smertestillende, plaster, halsbranntabletter, urinprøveglass og nesespray sirlig dandert. Så da bød også anledningen seg til den store, for ikke å si gedigne doprevisjonen. Og – som i fjor – der skal jeg si det var mye rart. En hel (men ikke så veldig stor) bærepose full av gammelt, utgått og til dels ukjent medisinrot, som jeg pliktoppfyllende nok stakk bort på lokalapoteket og leverte. Og det slo meg: Hvor mye legemidler kastes egentlig i Norge hvert år?

Det finnes tall – som jeg ikke har for hånden akkurat nå – på hvor mye som blir levert inn på apotekene, men dette er trolig bare toppen av isfjellet. Én ting er selvfølgelig hvor det blir av alt det som folk kvitter seg med på andre måter. Sikkert skummelt for miljø og natur. En annen – og ganske interessant ting – er hvorfor vi kjøper så mye mer enn det vi klarer å proppe i oss. Eller sagt på en annen måte – hvem narrer oss til å kjøpe mer enn vi strengt tatt trenger? Mye av dette er ”kjekt å ha hvis det skjer noe”- type legemidler, men jeg mistenker at folk flest blir påvirket til å kjøpe litt for mye ”kjekt å ha”-medisin. Antakelig kommer denne påvirkningen fra TV, ukeblader, venner, nettsider og hva vet jeg. For apotekkjedene og legemiddelprodusentene pusher vel ikke unødige mengder legemidler på folk som ikke trenger det? Eller?

Her i Amerikas forente stater er det mye som dreier seg om å bruke penger – jeg visste ikke at et var mulig å bygge så mange gigantiske supermarkeder i en og samme by, for ikke å snakke om antallet apotek, som overgår selv de apotektetteste områdene hjemme i Oslo.

I USA er det er også mye som dreier seg om å se på tv. Jeg visste heller ikke at det var mulig å presse så mye reklame inn i en spillefilm som de klarer her, eller i nyhetsprogrammene for den saks skyld. Det er noe dritt, egentlig, når første reklamepause kommer før det har gått ti minutter, og det tar tre timer å se en film som varer to timer. På den annen side er det interessant for en apotekmann som meg, for legemiddelreklame utgjør en utrolig stor andel av reklamesnuttene. I en tilfeldig valgt pause var fire av seks reklamesnutter for medisiner.

I Norge er det strenge regler for legemiddelreklame, blant annet er det kun lov å reklamere for reseptfritt, og aldeles ikke på tv. Den jevne amerikaner hadde nok ristet på hodet hvis hun hadde fått høre om de norske reglene, for her får jeg reklame for glorete reseptpakninger rett i trynet nesten hver gang jeg skrur på tv-en. Hjertemedisin, blodtrykksmedisin, diabetesmedisin, sovepiller. ”Ask your doctor”, oppfordrer de, for selv i the land of freedom er det leger som må skrive ut resepter. Og så kommer det en tirade av advarsler og forbehold, som de er pålagt å fortelle om, og som reklamestemmen framfører så fort at man skulle tro han hadde maur i buksa. Hemmeligheten med det er selvfølgelig at så lenge legemiddelprodusentene i dette saksøkingsmekkaet har advart folk mot farer og bivirkninger, har de ryggen fri hvis noen får problemer.

Fra tid til annen dukker debatten opp om hva det skal være lov å reklamere for på norsk tv. Da er det alltid noen som roper høyt om at det må være greit med reklame for alkohol og medisiner på TV, for det har de i andre land, og dessuten kan jo folk velge selv. Jeg er ikke så sikker på det. Nå gleder jeg meg faktisk til – etter noen uker med amerikansk tv – å komme tilbake til norske reklamerestriksjoner.

Pappapermisjon er en strålende ordning, særlig når du har foreldre med leilighet i Florida. Så her sitter vi, i 28 grader, med sjuseters leiebil, svømmebasseng ved siden av – og to syke babyer. De første dagene i utlendighet har dermed gått med til lege- og apotekbesøk og medisinering over en lav sko. Det er godt vi har reiseforsikring og mye tålmodighet, for å bli syk i verdens frieste land er ingen spøk. Besøket på det lokale legesenteret kom på den nette sum av kr 2200. Og her var det ikke snakk om å ta seg god tid og småprate med pasientene. Først en halvtime venting, og så schmokk schmokk og ut igjen med glovarmt kredittkort og resept i hånda.

Er det noe det ikke er mangel på her, er det apotek, som gjerne har et rikt vareutvalg, drive thru og åpent døgnet rundt. Mitt lokale apotek ligger i en krok av supermarkedet, og består av et par glorete hyller med reseptfritt og en luke for resepter. Bak der sitter en farmasøyt og en assistent. Det vil si – farmasøyten har lønsj fra kl 14 – 1430, så da kan du bare glemme å kjøpe medisiner. Når du til gjengjeld får utlevert legemidlene – etter å ha ventet 15 minutter på at assistenten har gjort unna papirarbeidet – ser de til forveksling ut som godteriet du kjøper på supermarkedet samtidig med apotekvarene. Alle pillene har forskjellige farger. Blå, grønn og oransje og rosa, gjerne tofarget sånn at de skal bli skikkelig moro å spise. Eldstemann på 3 ½ ble såklart veldig lei seg da han ikke fikk smake på godsakene.

En ting skal de ha, og her har norske apotek litt å lære: Alle forpakninger kommer med skikkelig barnesikring, og doseringen er dessuten idiotsikker. Pillebrettene kommer som små dosetter med skikkelig forklaring på, så her er muligheten for feilmedisinering ganske liten. Til gjengjeld er muligheten for å plukke med seg noe godt amerikansk øl (ja det finnes faktisk!) på veien fra apotekluka til kassene svært stor. Så da kommer det i hvert fall noe godt ut av apotekbesøkene.

Her om dagen skulle Farmasiforbundets rådgiver og økonomiguru Kjell Hundven i banken, som han ofte pleier. Forbundet bruker DnB Nor, og i tillegg til å ordne med regninger for forbundet hadde Kjell lyst til å ta ut noen penger privat. Men den gang ei. ”Da må du nok gå på Kiwi ved siden av her” var beskjeden fra bankdamen.

På Kiwi får du nemlig utført vanlige banktjenester. Det får du ikke lenger hos DnB Nor i Bogstadveien. Får du lyst på en CD mens du er ute og går, kan du stikke innom Posten like ved. Platebutikken er nedlagt, der finner du nå Deli de Luca, hvor du kan kjøpe månedskort til t-banen. Det får du ikke på t-banen, for der billettkontoret lå, ligger Narvesen. Der kan du hente billettene til teateret ved siden av, hvor billettluka stort sett holder stengt.

På Narvesen kan du dessuten kjøpe flybilletter, siden reisebyrået er nedlagt. Det samme gjelder pølsebua på hjørnet, og igjen er Narvesen redningen. Der får du pølser og kaffe latte. Pølser og kaffe får du også på bensinstasjonen nedi gata, men der får du ikke kjøpt vindusviskere til bilen. Bakeren som lå ved siden av bensinstasjonen har gått konk, men på bensinstasjonen får du heldigvis kjøpt ferskt brød, du får sendt postpakker – og du får Paracet.

Ingen grunn til å gå på apoteket for å kjøpe smertestillende, altså, men hvis du har lyst til å kjøpe en bamse eller et puslespill i julegave til poden, har apoteket det du trenger. God jul!