Teksttanken

Har du
tenkt over hvor stor del av livet du bruker på å flytte ting? La oss ta en
vanlig dag. Vekkerklokka ringer, du tar tak i den og flytter den bort til
ansiktet for å se hvor mye lenger du kan sove. Så flytter du dyna, står opp og
flytter morgenkåpa ned fra knaggen. På badet flytter du dosetet, sjampoflaska,
dusjsåpa, håndkledet, deodoranten og hårføneren. Fra klesskapet flytter du
klær, på kjøkkenet flytter du brød, pålegg, kaffekopp, teskje, kaffepulver og
vannkoker. I gangen flytter du jakke og sko. På bussen flytter du busskort fra
lomma og tilbake.

På
jobben flytter du stort sett alt hele dagen. Varer, papirer, penger. Hjemme
igjen flytter du middagsmat, tallerkner, bestikk, glass, duk og servietter ut
på spisebordet. Og tilbake på kjøkkenet. Så flytter du fjernkontrollen, avisen,
posten, strikketøyet, klesvasken, støvkluten, støvsugeren, vinglasset…For
ikke å snake om telefonen. Den flytter du opp og ned av lomma cirka 758 ganger
hver dag.

Akkurat
nå sitter du og flytter papir, i og med at du leser ditt favorittmagasin
Farmasiliv. Eller du sitter og flytter en datamus fram og tilbake på bordet.
Jeg håper du setter pris på denne lille flyttejobben annenhver måned. Hvis det er noe du har lyst til at jeg skal flytte
inn i – eller ut av – bladet, vil jeg gjerne vite det. God lesning videre –
ikke flytt deg før du har lest Farmasiliv fra perm til perm!

Min kone og jeg er språkinteresserte på grensen til det fanatiske. Det er kanskje ikke så merkelig – som kommunikatører flest lever vi jo av å formulere oss. Riktig. Dette er dagligdags hjemme hos oss: Midt i en nyhetssending bryter vi synkront ut i et høylytt ”PÅ!”. Årsak: Reporteren har utelatt ”på” – en av våre vakreste preposisjoner – i en setning av typen ”det er flere måter å gjøre det”. Fryktelig irriterende, ikke sant? Hva skjer med språket, lizm? Lærer ikke folk skikkelig norsk på skolen lenger? Er interessen for språk på et historisk lavmål?

Facebook er genialt når det gjelder å finne mennesker som deler dine interesser. Og hvis man kikker litt rundt der inne, finner man ut at språkinteressen på ingen måte er fraværende eller døende. Den lever i beste velgående. På Facebook kryr det nemlig av grupper for oss som er opptatt av språk.

Forleden meldte jeg meg for eksempel inn i gruppa ”Ordvenderlauget”, en gruppe for dem som liker å vri og vrenge på ord, á la denne meldingen: ”Har sebøkt fo tine pattekuser… (Litt kå panten. Håper ingen støler seg føtt!)”. 573 mennesker driver med dette. Og det viser seg at floraen av språkgrupper på Facebook er svært mangfoldig – for eksempel finnes en gruppe som heter ”Kva ville dronning Sonjen ha sagt – en gruppe for sproginteresserte, som er dybt fascinert av dronning Sonjens helt spesielle variant av norsk”. 214 stykker lurer på dette, mens åtte står på barrikadene for ”Kasus inn i det norske språk!”. Det er også verdt å merke seg at 158 mennesker kjemper for dialekten sin i gruppa ”Vi som ønsker Bergensk som eget språk på mobilen”.

Det finnes grupper for ord av alle valører, litt interessant er det at gruppa ”Stygge ord” har 61 medlemmer mens ”Finfine ord”-gruppa bare har ett. Ellers finnes det grupper for ”Norges lengste ord”, og for dem som ”HATER Keeg Språk”, hva nå det måtte innebære. 26 stykker hater dette, i hvert fall.

En av språkvinnerne på Facebook er fantastiske ”AMO” – Astronomer mot orddeling, som med god grunn irettesetter alle som driver med særskriving. Så langt har dette gått, at særskriverne nå slår tilbake – i gruppa ”Anonyme ord delere – gruppen for deg som ofte blir tatt i orddeling. Her tas du i mot med åpne armer blant andre uheldige orddelere”. Denne gruppa har kun 13 medlemmer – men burde hatt det mangedobbelte.

Den største vinneren er imidlertid denne gruppa: ”Utrydningstruede ord og uttrykk – for alle dere som synes det er fiffig med snodige og underfundige ord og uttrykk i det norske sprog”. Her boltrer over 28 000 mennesker seg med gode, gamle ord og uttrykk, som fortjener å bli hentet opp fra glemselens kjeller. Det tas til orde for flittigere bruk av gromuttrykk som tølper, sporenstreks og herreekvipering. Fabelaktig gruppe, der altså.

På tampen av min jakt på språkgrupper på Facebook kom jeg over denne: ”Språk interiserte”, og ble sporenstreks litt bekymret. Jeg pustet lettet ut da jeg oppdaget at gruppa kun hadde ett medlem. Antakelig en durkdreven fusentast.

I Norge tar vi vare på hverandre. Det er liksom det som er ”konseptet Norge”. Sånn har det i grunnen vært lenge, men jeg synes det har blitt ekstra tydelig etter fredag 22. juli 2011. At et samlet folk besvarte én manns grusomme, onde handlinger med blomster, samhold og kjærlighet, var rørende. Vi tok vare på hverandre.

Det er i grunnen veldig mye i vårt samfunn som handler om å ta vare på hverandre. Du som jobber i apotek er en del av helsetjenesten – som er en viktig brikke i det norske ”ta vare på hverandre”- systemet. Farmasiforbundet er også en del av dette systemet – Farmasiforbundet er til for å ta vare på medlemmene sine. På jobben tar du vare på kollegaene dine, hjemme har du kanskje en partner eller ektefelle og barn du tar vare på. Du har kanskje ikke tenkt over det før, men du bruker faktisk mye av tiden din på å ta vare på andre. Og det er egentlig en fantastisk ting!

Etter 22. juli 2011 har det blitt tydelig hvor viktig det er å ta vare på hverandre – og at vi er flinke til det. Snart er det valg, og vi skal igjen bestemme hvem som skal ta vare på våre rettigheter og behov de neste fire årene. Terroristen fra 22. juli ville torpedere vårt politiske system, og ramme demokratiet. Det lyktes han naturligvis særdeles dårlig med. Bruk stemmeretten din 12. september. Og stem på noen som mener det er viktig å ta vare på hverandre.

I serien ”jeg graver i arkivet” er turen nå, på tampen av sommeren, kommet til ”Sommerspinn” fra Programbladet i 2000. Her står en walisisk blondine svært sentralt.

Bilferie. Det var barndommens sommer for meg. Enten turen gikk til Sørlandet, Danmark, eller enda lenger – til et rart land som ser ut som en støvel.

På den italienske rivieraen ligger en liten by som heter Diano Marina – en badeby som står for meg som barndommens sommerparadis. Her var det lange sandstrender, karuseller, søte jenter og helt annerledes iskrem enn hjemme i Norge. Gelati, kalte de den. Og her var ildfluer og rare menn med stråhatt som solgte kokosnøtter på stranda. Det var ikke fritt for at jeg gledet meg til å bytte ut det iskalde plastplaskebassenget i hagen med varmt middelhavsvann. Eller i det minste lunkent brakkvann i Limfjorden.

Det kjedelige med barndomsparadiset var naturligvis at man måtte sitte i bil i et stor og ukjent antall timer for å komme dit. Nå for tiden har ungene i baksetet tilgang på Nintendo og PlayStation og jeg vet ikke hva. Før i tiden måtte vi nøye oss med bilbingo som var ferdig utkrysset med kuer og norske flagg før vi nådde Moss. Og da var det 183 mil igjen til ferieparadiset…

Du vet sikkert hvordan det er å sitte i en glohet bil mens far røyker, mor maser og lillebror er dum? Det vet i hvert fall jeg. Allerede før vi var kommet ut av barndomsbyen Lillestrøm, dukket det uunnværlige spørsmålet opp: ”Er det langt igjen?”. Etter hvert supplerte vi med ”jeg må tisse” og ”kan vi få is?”.

Trøsten på veien var fatterns nyinnkjøpte kassetter med Bee Gees og Bonnie Tyler. Ulempen var at vi kun hadde disse to kassettene. Å kjøpe flere var utelukket, for kassetter var dyrt, må vite. Jeg tror forresten Bonnie Tyler må ha vært min første forelskelse. Da ferien var slutt, satte jeg meg på gutterommet og klippet ut ukebladbilder av den blonde syngedamen mens jeg hørte på ”It’s a Heartache” på min brillefine mono-kassettspiller.

Til tross for traumatiske bilopplevelser, er det noe litt magisk over minnene fra den gang, for over 20 år siden. Som den håpløse nostalgiker jeg er, har jeg derfor årets sommerplan klar: Om få dager setter jeg nemlig kursen mot barndommens paradis igjen – denne gang med CD-spiller og air condition i bilen.

(Det skal sies at jeg også har vært tilbake i Diano Marina etter dette, og stedet er fortsatt en reise verdt. Når det gjelder Bonnie Tyler, derimot, er jeg redd forelskelsen har lagt seg en smule…)

Det kommer kanskje som et sjokk at jeg, kommunikasjonsansvarlig
og redaktør i selveste Farmasiforbundet, nå
kommer ut av skapet som pillevegrer. Jeg vegrer meg
nemlig for å putte legemidler inn i kroppen. Ikke at jeg er
redd for at de ikke skal virke, det er heller det at jeg er redd
de skal virke for godt, sånn at kroppen blir avhengig. Eller
at virkestoffene slutter å virke.

På legemiddelområdet har jeg på mange måter fått en slags
dobbeloppdragelse i barndommen – fattern var alltid
skeptisk til medisiner, mens muttern stadig hentet fram det
lille disprilglasset fra medisinskapet. Men det var nok
fatterns holdninger som festet seg best. Det har gitt meg en
tro på at kroppen ordner mange av smålidelsene selv, bare
man gir det litt tid. Trenden nå for tida er at man vil unngå
enhver form for motstand, og at det gjelder å putte i seg en
tablett eller fem når man får det minste vondt et eller annet
sted. Fattern lærte meg at du først venter og ser om det går
over, og så kan du vurdere å gå løs på medisinskapet hvis
det ikke gir seg.

Nå har jeg rundet førr, og det er ikke til å komme fra at med alderen følger også flere plager. For eksempel vondt i hodet etter en stressende arbeidsuke. (Ja, det hender faktisk at vi har det i Farmasiforbundet). Når dette kombineres med tre viltre rabagaster på hjemmebane og en eiendom med seks bygninger og to mål tomt som skriker etter vedlikehold, hender det at det blir litt i meste laget for mitt lille hode. Så da har det faktisk hendt at jeg har skeiet ut med en Ibux eller en Paracet. Og du verden som det virker. For ikke å snakke om pollenallergi, som for min del har blitt kraftigere med åra – nå er jeg avhengig av Cetirizin daglig i vårsesongen hvis det ikke skal renne og klø hele dagen. Derfor er jeg tross alt takknemlig for at disse legemidlene finnes. Men fatterns gamle visdomsord sitter fortsatt som spikret – de må brukes med måte.

Hvert år på denne tiden stiller jeg opp med kamera og blits og fyrer av alle klisjebilders mor. Ihvertfall i fagforeningssammenheng. Jeg tenker på det klassiske håndtrykk-bildet. Bildet av håndtrykket som innleder de sentrale lønnsforhandlingene. Når dette leses har jeg vært i ilden igjen, og tatt håndtrykkbildet av YS-leder Tore Eugen Kvalheim og HSH-direktør Kim Nordlie.

Dette bildet, som havner på nettsidene til en rekke YS-forbund og i mange av medlemsbladene, inkludert bladet du sitter med i hendene nå, er egentlig selve symbolet på det viktigste vi driver med i fagforeningsbransjen. Det symboliserer samarbeidet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne, det symboliserer ritualene som går igjen år etter år, og det symboliserer at det er nye penger på vei til din lommebok.

Lønnsforhandlingene følger en fast oppskrift – hilserunden mellom deltakerne fra partene, small talk-en før man setter seg, plasseringen ved bordet, de innledende, klisjefylte frasene – alt følger lønnsoppgjørsritualboka. Alle som sitter i rommet vet at det meste egentlig er avgjort på forhånd gjennom resultatet i frontfaget, og alle vet at møtet sannsynligvis kommer til å vare så lenge at det blir bestilt overtidspizza til forhandlingsdelegasjonene.

Men mest av alt kjennetegnes lønnsforhandlingene av venting. Mens et ”engere utvalg” med en håndfull utvalgte fra begge parter sitter sammen på et bortgjemt møterom og trekker fram og tilbake i femtiøringene, sitter resten av forhandlingsdelegasjonen og drikker kaffe. Mye kaffe. Møtebordet er fylt av papirer, kalkulatorer, brukte kaffekopper, halvfulle pizzaesker, sjokolade, rosiner, nøtter, pc-er og mobiltelefoner.

Så, når mørket har falt på, sjokoladeskåla er tom og hodene er slitne, meldes det at det engere utvalget har kommet fram til et forslag. Etter et fellesmøte fylt med nye faste fraser og spredte forsøk med dårlig lønnsoppgjørhumor, håndtrykkes det for siste gang. Det er over. For denne gang. Så er det om å gjøre å skvise ut mest mulig i lokale forhandlinger. Lykke til, alle sammen!

En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2005: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar med hver sin øl i hånda – på Tostrupkjelleren presseklubb i Oslo.

En helt vanlig, tenkt torsdag i mars 2011: Marie Simonsen og Knut Haavik observeres i heftig passiar – hva de drikker eller om de drikker noe i det hele tatt vites ikke. Passiaren foregår nemlig på Twitter. Hva har skjedd, egentlig?

En fredag i 1996 besøkte jeg Tostrupkjelleren for første gang, og siden var det Tostrupkjelleren hver fredag. Og gjerne torsdag også. Nå er Tostrupkjelleren dessverre historie. Journalister, politikere og kommunikasjonsfolk har ikke lenger et samlingssted hvor de kan juge, drikke, pleie kilder, snøvle litt, kaste øl på hverandre og gå fornøyde hjem i skeive sko.

Hvor er journalister, kommunikasjonsfolk, politikere og andre samrørere nå? Foregår kildepleien bare i lukkede rom?

Da jeg omsider kom meg på Twitter for halvannet år siden slo det meg at det jo er her de er – journalistene, politikerne, kommunikasjonsmenneskene. Twitter er på mange måter den nye Tostrupkjelleren. Fredagskvelden tilbringes fortsatt sammen med Fredrik Skavlan, Marie Simonsen, Knut Haavik og alle de andre, men stedet er ikke Tostrupkjelleren. Stedet er sofakroken hjemme – med gullrekke og butikkøl og pc eller iPhone innen rekkevidde.

Det er kanskje litt bakpå med et minneord for Tostrupkjelleren nesten seks år etter at den berømte kjelleren lukket sine dører, men jeg tar sjansen. Sosiale medier er strålende kommunikasjonsverktøy og glimrende både for debatt, kontakt, skryt, ros, ris og deling. Samtalene på Twitter er ofte gode, innsiktsfulle og morsomme. Jeg ville ikke vært uten Facebook og Twitter. Men vi har mistet noe på veien. Kall meg gjerne en håpløs nostalgiker (for det er jeg), men Twitter har ikke kjøkken. Twitter har ikke røykerom. Twitter har ikke hyggelig betjening. Og Twitter har ikke en peis hvor Ibsen og Grieg drakk øl sammen for over hundre år siden.

Da Wenche Foss forlot oss forleden, var jeg blant dem som felte en liten tåre, mens jeg tenkte tilbake på mitt møte med henne i 1997. Wenche fylte åtti, og Programbladet ville selvfølgelig ha sin del av kaka. Jeg trakk det lengste strået, og fikk i oppgave å dra hjem til Wenche. Resultatet ble litt annerledes… Jeg kunne ikke dy meg, og gravde fram intervjuet, som du kan lese nedenfor. Husker jeg var litt stolt, særlig fordi Wenche hadde sagt nei til de fleste bursdagsportrettintervjuforespørslene i forbindelse med 80-årsdagen.

Min helaften med Wenche

– God dag, er det Wenche Foss? – Jaa? – Det er Vetle Daler fra Programbladet; jeg lurte på om jeg kan få et intervju hjemme hos deg? – Nei, du, jeg er nok for sliten. – Kan jeg få by deg på middag hjemme hos meg isteden, da? – Ja, det var en god ide…men kan du lage mat da? Når vil du jeg skal komme?

Tenk, jeg fikk Wenche Foss på kroken, og nå må jeg lage mat til Norges største diva og skuespiller! Og det rett etter den 80-årsfeiringen! Jeg angrer nesten allerede. Hvordan skal jeg, ungkar og junk-food-entusiast, kunne tilfredsstille selveste Wenche? Fisk. Det måtte bli fisk. Og champagne – av samme merke som James Bond drikker, for det har jeg lest et sted.

Så ringer det på døren. Jeg føler at alt står på hodet, men jeg må ned for å møte gjesten.
– Hei, Vetle, her var det ikke lett å finne fram, skal jeg si deg. Jeg er ikke så ofte på disse kanter, forstår du. Hvilken etasje bor du i? Fjerde? Ok. Den spreke damen nærmest spretter opp trappene, og jeg føler at dette nok skal gå veldig bra. – Fortell litt om deg selv, da Vetle? Wenche vil gjerne høre om meg og min bakgrunn. Hun er kanskje lei av å snakke om seg selv?
– Jeg er så lei det. Det er ikke så festlig å bli kalt diva heller, men jeg tar det som et kompliment. Det var det jeg tenkte. Hun setter pris på noe som er annerledes.
– Dette var en morsom ide. Men jeg synes det var litt modig både av deg og av meg. Du vet, jeg har ikke gjort dette før, jeg heller. Men jeg har evnen til å føle meg vel nesten hvor som helst, jeg.
– Hmmm…er det så lenge siden sist du var på ungkarsmiddag da?
– Jeg tror ikke jeg har vært på ungkarsmiddag siden 1938, da jeg traff min første mann. Men han hadde hushjelp til å lage maten, mimrer Wenche. Jeg henter champagnen fra kjøleskapet, og Wenche tar kontrollen.
– Nå skal jeg lære deg å åpne champagne. Det skal gjøres slik at det høres ut som en kvinnes sukk. Slik. Korken løsner. Sukk. Skål!

Til alt hell har jeg maten under kontroll, men Wenche lar meg ikke drive på kjøkkenet alene, neida, jeg får hjelp både med tilberedning og rydding.
– Jeg har hørt rykter om at forskjellen på mannlige og kvinnelige kokker er at mennene roter mer, sier jeg for å unnskylde kaoset på benken.
– Bare ta det med ro du, for det ser sånn ut hjemme hos meg også, selv om jeg sjelden lager så avanserte ting som dette, sier hun.
– Agurksalaten ser flott ut!
– Jeg fikk oppskriften av mamma, medgir jeg.
– Da ringer vi til mamma! Wenche griper telefonen.
– Vet du hva sønnen din har gjort? Skrelt og kokt poteter, og servert nydelig mat!
Så er det klart for desserten. Ost og kjeks er som regel en sikker vinner. Men jeg må komme med en liten tilståelse før vi begynner. Hvordan skal jeg si det?
– Jeg har dessverre ikke noen skikkelige rødvinsglass, innrømmer jeg. – Det gjør ikke noe, det smaker like godt fra kjøkkenglass, sprudler Wenche og kikker i kjøkkenskapet. Du verden.
– Vet du, av og til kommer jeg hjem og er lykkelig hvis jeg finner en brødskive og litt ost.

Jeg begynner å skjønne at Wenche Foss slett ikke bare er en diva, men en jordnær eldre dame som er litt lei av alt det overdådige. Men hun er også en ung, litt sprø jente.
– Selvet er ungt, selv om kroppen blir dårligere. Jeg må si det var et mål for meg å runde 80 år, innrømmer hun.
– Jeg har levd et vidunderlig liv, men jeg engster meg ofte for fremtiden i samfunnet vårt. Derfor sitter jeg helst alene på nyttårsaften, for jeg vet ikke om det egentlig er noe å feire, sier damen som har opplevd flere slike enn de fleste av oss kan regne med.
– Jeg håper jeg får leve og se hvordan det går med familien. De er det kjæreste jeg har, uten dem kunne det vært det samme med karrieren og alt sammen, sier Wenche. En litt ettertenksom stemning legger seg over bordet, men nå vil jeg ha noen tips som jegkan ta med meg videre. Jeg mener, har man hatt Wenche Foss på middag, kan man vel invitere de fleste.
– Hva er det ideelle å servere under et stevnemøte?
– Hvis det er en forelskelse i luften, en ”coup du foudre” som det heter på fransk, behøver man ikke å servere noen ting. Da kan man bare sitte i timesvis og se hverandre inn i øynene.
– Hva var det du falt for under forrige ungkarsmiddag, da?
– Han spilte vidunderlig piano for meg, og da var jeg solgt.
Jeg har ikke piano, jeg.

(På trykk i Programbladet nummer 1 – 1998)

Triste nyheter – Dispril er ikke lenger. Ikke i Norge ihvertfall. Du synes kanskje ikke det er så trist, men for meg har dette stor nostalgisk verdi. Dispril var nemlig legemiddelet med stor L hjemme hos meg da jeg var liten. Jeg husker det lille glasset med den svarte skrukorken, og den lille vattdotten som lå under lokket. Jeg husker lukta da jeg stakk en nysgjerrig guttenese ned i glasset, jeg husker spenningen når tablettene ble sluppet oppi et glass vann for oppløsning. Og jeg husker at muttern’n stappet i seg de hvite tablettene når broren min og jeg hadde kranglet og sloss og gitt henne hodepine. Og det var ikke sjelden.

Alt dette er nå historie. Nå er det andre typer smertestillende som gjelder. Paracet, Ibux, Voltaren og gud-vet-hva. Eller rettere apotekteknikeren-vet-hva – dette kan du bedre enn meg. Smertestillende ligger lett tilgjengelig i selvvalget, og tablettene er forlengst på plass i bensinstasjon- og dagligvarehyller over det ganske land. Hva skjer, a?

Det som skjer, er at disse medikamentene nå nærmest anses for å være en dagligvare på linje med melk og brød. Paracet er kjekt å ha – i veska, i kjøkkenskuffen, på jobben – og kanskje noen fortsatt oppbevarer dem i medisinskapet. La oss håpe det – riktignok har jeg et minne om at Disprilen var noe som ble hentet fram rett som det var, men jeg mistenker at dette bare er romantisering fra min side. Jeg tror nemlig det lille glasset ble trygt oppbevart i medisinskapet på badet – og at respekten for det var betraktelig større den gangen på 70-tallet enn det er i dag. Det var jo tross alt skikkelig medisin fra apoteket, og ikke en pakke snacks fra bensinstasjonen borti gata.

Jeg liker ikke sykehus. Jeg forbinder det med død og fordervelse. Jeg synes de store, ofte gamle og majestetiske bygningene er skumle, selv om jeg har en viss fascinasjon for arkitekturen. Helt fra jeg fikk hull i hodet som femåring og ble lappet sammen under en lampe som var ti tusen ganger sterkere enn sola, har jeg hatt denne fascinasjon-aversjonen for alt som har med lange korridorer og hvite frakker å gjøre. Det lukter alltid litt spesielt på sykehus, har du lagt merke til det? Litt sånn emment? Det sies at det er de kraftige institusjonsvaskemidlene som er opphavet til denne lukta, men jeg er nå ikke helt sikker på det. For meg er det lukta av syke mennesker.

Både privaten og jobben har brakt meg mange ganger til sykehus de siste årene. For ikke lenge siden besøkte jeg sykehusapoteket på Sykehuset Telemark i Skien. Da jeg kjørte inn på sykehusområdet og så de gamle, staselige rosa bygningene og den moderne, mastodontiske gule hovedblokka, fikk jeg et lite anfall av sykehusskrekk igjen. Og det var da det slo meg – kanskje burde det ikke hete sykehus, men friskehus! Det er jo det sykehusene jobber med – å få folk friske. De fleste blir friske på sykehus. Og hvis det hadde hett friskehus, hadde kanskje død- og fordervelsesfokuset blitt dempet en smule, ihvertfall for min del. Og tenk så flott det ville lyde: «Friskehusapoteket i Skien». «Friskehusapoteket i Tromsø». «Lovisenberg friskehusapotek».

På Friskehusapoteket i Skien jobber over førti mennesker hver dag for å få og holde folk friske. Jeg som ikke har noen apotekbakgrunn, er egentlig litt imponert over alt det gode arbeidet som gjøres i apotekene for å nettopp å få og holde folk friske. Jeg har ikke for vane å dele ut blomster i denne spalten, men årets julebukett går til alle som jobber i apotek, enten det er på friskehusene eller andre steder. Stå på, dere er flinke!